Begynnelsen på det hele
Mange panter formerer seg med egg og sædceller, akkurat som dyr og mennesker. Sædcellen finnes i pollenkornet, mens egget ligger i frøemnet. Etter befruktning vil planten danne et hardt skall utenfor frøet, og en såkalt zygote. Denne utvikler seg til et embryo, og gjennom denne prosessen vil det dannes en forløper til skudd, rot og blader. Når embryoet er ferdig, kan det i utgangspunktet spire. Likevel er det mange plantesorter som venter med dette, og heller går inn i frøhvile.
Den lange hvilen
Når frøet har landet på egnet sted inneholder det et embryo, og i de fleste tilfeller også en nistepakke. Mye av det hvite man ser i frø er stivelse, fett eller protein som skal være mat for spiren i tiden før den kan drive fotosyntese. Frøet kan i teorien hvile svært lenge, men de fleste vil spire når forholdene ligger til rette for det. Det er viktig for frøet at det spirer når det er hensiktsmessig, og derfor har evolusjonen sørget for at frøene krever en rekke faktorer før de vil spire. Hva de krever varierer mye: noen ønsker seg bare rett temperatur, nok vann og oksygen – mens andre nekter å spire før det har skjedd en skogbrann. Mange nordlige planter krever en lengre kuldeperiode før de spirer, og slik sikrer de seg at de spirer om våren, når det er sol og varme i vente. Felles for alle er at de krever vann for å sette i gang. Noen trenger vann for å svelle og slik sprenge seg ut av frøskallet, og uansett behøver frøet vann som aktiverer enzymer som igjen setter i gang veksten.
Frøet klekker!
Omsider bryter spiren seg ut av frøet. Først vil det dannes en kimrot, som brukes som vannforsyning og anker for planten. Deretter vil den sende ut et skudd. Skuddet inneholder en eller flere blader, er et ofte krokformet når det først kan sees over jorda. Veien opp av jorda er en sårbar tid for planten. Nå skal den etablere seg som en selvstendig organisme, men den er sårbar for sykdommer, skade og vannstress. Dette er én av årsakene til at enkelte planter etablerer enorme mengder frø: slik at noen skal leve opp. Den lille spiren jobber seg oppover, mens rota jobber seg nedover. Det er viktig at den ikke bruker for lang tid på veien opp, for er nistepakken spist opp før bladene folder seg ut, sulter spiren ihjel. Når spiren omsider er ute i lyset, bretter den ut bladene, som blir grønne i sola. Nå kan den drive fotosyntese og skaffe maten sin selv, og spiringsprosessen er offisielt over.
Retningsbevisste planter
Rota sprenger seg altså nedover mens spiren vokser opp. Hvordan vet plantedelene hva som er opp og hva som er ned? Svaret er utilfredsstillende: vi vet ikke helt.
Det er imidlertid gjort flere kvalifiserte gjetninger. En teori er at planter kan føle hvilken vei tyngekraften virker, og orientere seg deretter. For voksne planter som står i sola, vil gjerne retningen mot sola bestemme hvordan de vokser. Men på frøstadiet og i rota trengs informasjon om hva som er opp og ned. I cellene i rota finnes noe som kalles statolitter – små «steiner» som antakelig veier litt og derfor alltid ligger på bunnen av en celle. Kanskje er det slik at cellene kjenner presset av disse mot celleveggen, og at disse hintene får plantene til å produsere hormoner som styrer retningen mens planten vokser. Det er nemlig tydelig at planter har tanke for tyngdekraften. Om skudd snus på hodet, vil de prøve å ta en u-sving oppover, og røttene til planter i verdensrommet vet ikke hvor ned er, og sender derfor røttene i tilfeldige retninger.
Frø altså. De registrerer fuktighet, temperatur og oksygen, frøspiren kjenner veien opp og ned, og spiser av nistepakken sin til den kommer seg opp og ut. Det er mulig at det er i livsfasen over jorda plantene gleder oss mest, men plantenes underjordiske liv er jammen magisk, det også.