Alle har sett et frø. Noen er svært små, andre er store. Tenk på de små i frøposene og en avokadostein, begge er frø. Først litt om fysiologien: Et frø er rett og slett en kime (også kalt plantefoster eller groe) som er kapslet inni et skall sammen med et lite startskudd med energi kalt frøhvite.
Skallet fungerer mest som beskyttelse, men står også for å starte frøets spiring ved å suge opp vann. Av og til er skallet også medvirkende i frøspredningen.
Kimen finner du på innsiden av skallet. Denne er en eggcelle som har blitt befruktet av sædkjerne. Vanligvis har kimen en frørot og kimblad som ved spiring strekker seg henholdsvis ned i jorda eller opp mot lyset. De ulike plantene har ulik frøfysiologi: hos noen fyller kimen hele skallet, som for eksempel hos erteblomstene. Disse plantene mangler frøhvite, og har i stedet lagret næringen de trenger i kimen.
Frøhviten er rett og slett opplagsnæring – en startpakke til spiren. De fleste planter benytter seg av en slik energibank, men ikke alle. Det mest fascinerende eksempelet jeg kommer på, er orkideene, som i stedet for å bruke frøhvite, samarbeider med sopphyfer i jorda for å få den næringen de trenger.
Frøet spirer!
OK – et frø er grovt sett altså en pakke med næring og kime. Deretter kommer vi til spiringen. Selv om jeg er klar over hvordan prosessen funker, blir jeg av og til slått av hvordan et lite, tørt frø kan bli til en stor plante med blomster og frukter. Og det kun ved hjelp av frøets innhold pluss vann! Vel. Spiringen starter ved at frøet tar opp vann. Dette høres ut som en villet handling, men vannopptak skjer så og si automatisk i alle frø, også døde. Vannet får frøet til å svelle og aktiviserer kimen. Kimrota presser seg ned i jorda mens stengelen strekker seg oppover. Etter hvert sprekker skallet helt. Enzymer i frøet blir aktivert av vanntilførselen, og stoffomsetningen starter.
Hele spiringen er en lang rekke kjemiske reaksjoner. For eksempel blir stivelse i frøet spaltet til sukker, og proteiner til aminosyrer. Under spiringen begynner respirasjonen som frigjør energi til videre vekst. Det hele er en relativt forståelig prosess, men frøene har utviklet mange finurlige måter for å få det som de vil. Energien planten behøver finnes for eksempel i frøhviten, mens selve veksten skjer i rota eller spissen på skuddet. Derfor transporterer spiren sukkeret rundt der det behøves mest.
Alle frø vil ikke spire. Noen er døde, hos noen går ting galt, og mange ganger har de ikke det rette miljøet. Frøet vil for eksempel ikke spire uten vann. Alle arter er ulike, men ulike frø behøver også ulike temperaturer. Mange behøver oksygen, mange trenger lys, noen klarer seg uten. De fleste av våre ville planter trenger også en kuldeperiode før de kommer i gang. Slik kan de plantes om høsten for å først spire neste vår.
Frøplanten blir plante
Når frøet har fått grønne frøblader og starter fotosyntese, kaller vi ikke planten for frøplante lenger. Først var det en frøplante som tok opp vann og brukte næring den «ble født med» – nå er det en fiks ferdig plante som kan produsere energien sin selv ved hjelp av fotosyntese. Slik begynner plantens liv over jorda. Er det ikke fint?