Utvikling av retningslinjer for økologisk produksjon gjennom internasjonale paraplyorganisasjoner

Hovedbilde: Internationale Demeter og IFOAM Organics International er to paraplyorganisasjoner som utviklingsarbeidet for økologisk landbruk i Norge er knyttet opp mot.

Allerede i 1927 ble Demeter-merket introdusert, og første godkjenning for merkebruk var for biodynamisk kaffe produsert i Mexico. Merket kom også tidlig i bruk i Mellom-Europa. Demeter-merket var i lang tid et «kommunikasjonssymbol» til forskjell fra dagens sertifiseringsmerke knyttet til et detaljert regelverk og en godt fundert kontrollordning. I den første tiden var hensikten å vise forbrukere at produktene kom fra en gårdsdrift som tilstrebet en drift etter prinsipper forankret i Rudolf Steiners landbrukskurs fra 1924 og i antroposofien, se Alternative driftsformer oppstår. 

Det opprinnelige Demeter-merket til venstre. I midten Demeter-merket slik det brukes i Norge per 2020 som tilleggsmerke til Ø-merket. Det viser at tilleggskrav utover minstekravene for økologisk produksjon er oppfylt. Til høyre en annen variant av Demeter-merket. I Norge brukes dette per 2020 som markedsføringsmerke for Demeter-produkter, men i flere andre land også som sertifiseringsmerke. 

Med antroposofi som utgangspunkt arbeidet virksomheter på ulike samfunnsområder innenfor et idefellesskap. Mest kjent i Norge er steinerskoler og helsepedagogiske institusjoner, som Vidaråsen landsby i Vestfold. Kosthold og ernæring «for hele mennesket» var viktige temaer, og Demeter-merket ble et symbol som kjennetegnet produkter fra en jordbruksform som disse virksomhetene etterspurte. Omsetningen bygget på forbrukernes kunnskap om produksjonen og på tillit til det enkelte produksjonsstedet. Spekulativ bruk av merket i markedsføringssammenheng var derfor ingen aktuell problemstilling.

Demeter-merket fikk etter hvert et godt omdømme, og Demeter-produkter ble etterspurt mer allment. Flere helsepedagogiske institusjoner i europeiske land hadde bakeri, meieri, grønnsaksforedling og produksjon av safter og syltetøy utover eget behov. Dette bidro til å gjøre vareutbudet og omsetningsbehovet større. Enkelte produkter ble også eksportert, blant annet til Norge. Men avstanden mellom produksjon og forbruk ble på den måten større og forbrukernes kunnskap om produksjonsstedene ble mindre. Den ubetingede tilliten til at produksjonen var innrettet i samsvar med forbrukernes forventninger til Demeter-merkede produkter, var det ikke lenger grunnlag for. Bruken av Demeter-merket måtte derfor knyttes til retningslinjer for drift, med tilhørende kontroll fra uavhengige sertifiseringsinstanser. Norske Demeter-regler kom først på plass etter at Debio var etablert i 1986.

Landbrukskurset, som ligger til grunn for det biodynamiske landbruket, var ikke ment som en «oppskrift» på biodynamisk landbruk i praksis. Kurset beskrev en meny av mulige tiltak til fornyelse av landbruket ut fra antroposofiens forståelse av natur og menneske. Den nye landbruksimpulsen spredte seg til alle verdens kontinenter, med ulike nyanser og tilpasninger, avhengig av lokale naturgitte og kulturelle forhold. Med en tiltagende handel over landegrensene oppsto det et tydelig behov for å samordne regelverk og betingelser for bruk av Demeter-merket. Grupperinger fra ulike land samarbeidet derfor om å utvikle internasjonale retningslinjer som grunnlag for nasjonale Demeter-regelverk.

Den tyske Demeter-produksjonen var ledende i omfang og tradisjon. Det tyske regelverket ble derfor lagt til grunn for det internasjonale samarbeidet. Fra midten av 1980-tallet ble det holdt årlige Demeter-møter i Järna i Sverige, med deltakere fra New Zealand, Australia, USA, Canada og Brasil, foruten fra mange europeiske land. Svenska Demeterförbundet ved Thomas Lüthi var vertskap. Emil Mohr var i disse årene norsk representant i arbeidet med retningslinjer for produksjon og merkebruk. Etter hvert ble de internasjonale Demeter-møtene også en møteplass for virksomheter som drev med foredling og handel. Ib Kondrup deltok fra norske Helios.

Det viste seg raskt å være til dels store forskjeller mellom de ulike lands regelverk og merkebruk i praksis, noe som bekreftet behovet for en internasjonal samordning. Det var også ulike oppfatninger av hvilke produksjoner som var berettiget til bruk av Demeter-merket. F. eks. mente det tyske Demeter-forbundet at vin ikke skulle kunne Demeter-merkes fordi det ikke var et næringsmiddel, men en alkoholholdig drikkevare som kunne føre til misbruk. Det franske forbundet, med flere vinproduserende bønder, hadde naturlig nok en helt annen oppfatning. I dag vet vi at Demeter-vin er høyt skattet blant vinkjennere og en fanebærer for kvalitet.

Et annet tema var bruken av merket Biodyn som flere land, deriblant Norge, ble benyttet på produkter fra gårdsbruk under omlegging til biodynamisk drift. Også her ble det avdekket store nasjonale ulikheter. I Australia var Biodyn det mest utbredte merket, både for drift under omlegging og for ferdig omlagt biodynamisk produksjon. På initiativ fra svenske og norske representanter ble det imidlertid enighet om å avvikle bruken av Biodyn-merket. Bakgrunnen var at såkalte omstillingsmerker skapte mer forvirring enn klargjøring hos forbrukerne. 

Alle lands representanter var enige om at de internasjonale retningslinjene ikke skulle anvendes som nasjonale regler direkte, men tjene som et grunnlag for utforming av det som skulle gjelde som hvert enkelt lands Demeter-regelverk, med muligheter for visse tilpasninger til ulike nasjonale, klimatiske og dyrkingsmessige forhold.

De årlig Demeter-møtene ble ytterligere formalisert i 1997 da 19 nasjonale Demeter-organisasjoner fra alle verdensdeler sammen etablerte Demeter International. Den norske Demeter-forvaltningen var representert ved Kerstin Pålsson som gjennom 15 år gjorde en stor innsats for å fremme norske synspunkter og avveie dem mot innspill og forslag fra andre land. For det norske Demeter-arbeidet var hennes bidrag og formidling fra det internasjonale arbeidet svært betydningsfullt. Flere fra den norske Demeter-forvaltningen har senere tatt del i arbeidet med forberedelser til og deltakelse i internasjonale fora, og med utarbeidelse av norske Demeter-regler.   

I 2020 ble det tatt enda et skritt for å styrke det internasjonale samarbeidet knyttet til biodynamisk landbruk. Biodynamic Federation-Demeter International (BFDI) ble etablert som en sammenslutning og paraplyorganisasjon for nasjonale biodynamiske foreninger og Demeter-forvaltninger. Siktemålet var å videreutvikle det biodynamiske idégrunnlaget i fellesskap, sikre at Demeter-sertifiseringer globalt skjer på grunnlag av enhetlige retningslinjer og prosedyrer og å styrke markedsutviklingen – også med hensyn til sosiale aspekter knyttet til produksjon, foredling og forbruk.

Behovet for internasjonal koordinering var ikke bare et anliggende for det biodynamiske, men også for det øvrige økologiske landbruket som vokste kraftig på 1970-tallet og fremover. I 1972 tok Roland Chevriot i den franske godkjenningsorganisasjonen Nature et Progrès initiativ til å etablere en internasjonal paraplyorganisasjon for ikke-statlige organisasjoner som arbeidet for å fremme økologisk landbruk. Han inviterte noen nøkkelpersoner til å være med i oppbyggingen, deriblant Lady Eve Balfour som var grunnlegger av britiske Soil Association (se Betydningsfulle pionerer) og Kjell Arman fra Biodynamiska föreningen i Sverige (se Samarbeid på tvers av landegrenser). Paraplyorganisasjonen fikk navnet IFOAM (International Federation of Organic Agriculture Movements). 

Utdrag fra brevet der Roland Chevriot i Nature et Progrés i 1972 tok initiativ til å danne en internasjonal allianse for å fremme det økologiske landbruket.

I dag (per 2020) er flere enn 800 medlemsorganisasjoner fra mer enn 120 land tilsluttet IFOAM. Organisasjonens navn i dag er IFOAM – Organics International. Fra Norge er Debio, NORSØK og Økologisk Norge medlemmer i IFOAM (per 2020).

IFOAM har arbeidet på flere fronter, både politisk og faglig for å fremme økologisk landbruk, ikke minst overfor forbrukere med informasjon om regelverk og godkjenningsordninger for å bygge markedstillit. Flere undergrupper har blitt etablert for å ivareta ulike funksjoner og saksområder, bl.a. for å utvikle felles internasjonale retningslinjer og for å gi råd og innspill til ulike myndighetsinstanser. Til sistnevnte hører IFOAM EU-gruppe der Norge har deltatt fra 1994. Den ble etablert etter at EUs kommisjonsforordninger for økologisk planteproduksjon ble gjort gjeldende i 1991. Hensikten var å gi samordnede innspill til kommisjonen fra ikke-statlige organisasjoner. Norge kom først med IFOAM EU-gruppe etter at EUs bestemmelser ble gjort gjeldende i norsk rett i henhold til EØS-avtalen.

Emil Mohr deltok fra 1994 som norsk medlem i en retningsgivende etableringsfase. Fra årtusenskiftet overtok Gerald Altena denne oppgaven på Debios vegne. Deltakelsen i IFOAM EU-gruppe har gjort det mulig å bygge en verdifull kompetanse på regelutviklingsarbeid og regeltolking, som i høy grad har kommet det økologiske landbruket i Norge til gode. I dag (per 2020) leder Altena arbeidet i Regelverksutvalget for økologisk landbruk i regi av Mattilsynet, se mer om dette arbeidet i Regelverksutvikling i Norge.

Arbeidsutvalget som het IFOAM Standards Committee ble etablert før IFOAM EU-gruppe. Allerede i 1976, under IFOAMs generalforsamling i Seengen i Sveits, ble det vedtatt å arbeide for å utvikle felles internasjonale retningslinjer for økologisk landbruk. På denne tiden, og gjennom hele 1980-tallet, hadde ikke-statlige organisasjoner svært begrensede økonomiske ressurser til reiser og møtevirksomhet. I siste halvdel av 1980-tallet var det derfor et Nordisk IFOAM som hadde én felles representant i dette arbeidet. Bo Pedersen fra Danmark var den nordiske representanten som formidlet innspill til IFOAM Technical Committee (teknisk komité) fra forberedende møter mellom de nordiske medlemsorganisasjonene.

På IFOAMs 8. generalforsamling i Budapest i 1989 ble arbeidet omorganisert. Daværende Technical Committee ble delt i tre ulike komiteer med hver sine funksjoner: Standards Committee (regelverksutvikling), Program Evaluation Committee (evalueringsprogram) og Accreditation Committee (akkreditering av sertifiseringsinstanser). Sammen skulle disse tre komiteene dekke alle funksjoner som var nødvendig for å lage retningslinjer for godkjenning av produkter som økologiske i ulike land, såvel som godkjenning av nasjonale sertifiseringsinstanser. Denne strukturen skulle ligge til grunn for gjensidig anerkjennelse av økologiske produkter i forbindelse med import/eksport.

Emil Mohr fra Debio ble valgt inn i Standards Committee allerede fra etableringen. Oppgaven til komiteen var å utarbeide Basic Standards, dvs. felles retningslinjer for nasjonale regelverk. At Norge kunne ta del i et slikt nettverk hadde stor betydning i en periode da Debio fortsatt arbeidet med å få på plass nasjonale regelverket for økologisk planteproduksjon og husdyrhold, og foredling og omsetning av økologiske produkter.

Men Basic Standards ble også grunnlaget for IFOAM Accreditation Programme – IFOAMs akkrediteringsprogram for sertifiseringsinstanser utviklet av Accreditation Committee. Helt fra etableringen av akkrediteringsprogrammet i 1992 har Debio vært tilknyttet ordningen, først gjennom deltakelse i Standards Committee, og fra midten av 1990-tallet som akkreditert sertifiseringsinstans. Akkrediteringen innebar at Debio kunne utvikle nasjonale regelverk og sertifisere norsk produksjon i tråd med IFOAMs internasjonale retningslinjer. Det var aktuelt for produksjoner som på den tiden ikke var dekket av EUs forordninger, som økologisk akvakultur, skogbruk og tekstiler. Akkrediteringen innebar også at Debio ble en del av et internasjonalt nettverk av organisasjoner med gjensidig anerkjennelse av hverandres regelverk og sertifiseringsordninger. Dette var før EU hadde anerkjent USAs regelverk og regelverk i Japan, i asiatiske og i sør-amerikanske land på generelt grunnlag. IFOAM hadde derfor en viktig rolle med å tilrettelegg for global import og eksport. IFOAM Accreditation Programme hadde en omfattende gjennomgang av Debios struktur og arbeidsmåte, samt av alle prosedyrebeskrivelser og rutiner før Debios IFOAM-akkreditering kunne bekreftes.

På IFOAMs generalforsamling i 1989 var det lagt opp til å stemme over iverksettelse av akkrediteringsprogrammet. Det ble imidlertid bestemt å utsette endelig vedtak til neste generalforsamling som skulle være i 1992. I ettertid kan det spørres hvilken betydning denne beslutningen fikk for ikke-statlige aktørers medvirkning i arbeidet med utvikling av regelverk og godkjenningsordninger som skulle komme i europeiske land og i USA. På slutten av 1980-tallet forberedte nemlig myndighetene i Europa og USA lovreguleringer for å sikre et likelydende internasjonalt regelverk for på den måten å hindre urettmessig merking, omsetning og eksport av økologiske produkter. EU-kommisjonen tok utgangspunkt i IFOAM Basic Standards da reglene for økologisk planteproduksjon skulle utformes. Men grunnet utsettelsen av vedtaket om iverksettelse av IFOAMs akkrediteringsprogram fantes det ikke et helhetlig system som ivaretok alle de funksjoner som myndighetsinstansene hadde behov for og som de kunne ha lagt til grunn. Helheten, som IFOAM ville bygge opp gjennom Standards Committee, Program Evaluation Committee og Accreditation Committee, var ikke på plass i tide.  

Da IFOAMs akkrediteringsprogram ble vedtatt i 1992 hadde EU allerede vedtatt og iverksatt sin forordning for økologisk produksjon med et eget program for akkreditering. Det skjedde i 1991. Hvordan nasjonale myndigheters og private instansers roller hadde blitt utformet og fordelt gjennom forordninger og lovgivning dersom IFOAM hadde hatt på plass et fungerende akkrediteringssystem på et tidligere tidspunkt som opprinnelig planlagt, kan det bare spekuleres i.

IFOAM Standards Committee, og senere IFOAM EU-gruppe, har gjennom årene hatt god dialog og jevnlige møter med EU-kommisjonen. Men uansett ligger det endelige ansvaret nå hos myndighetene for fastsettelse av regler og føringer. Rollen til ikke-statlige aktører er redusert til å gi råd og innspill.