Produktutvikling og vareutvalg

Hovedbilde: Bjørkelangen Helios AL på Frilund gård hadde en allsidig produksjon med vegetariske middagskaker, supper, krydderblandinger, mysli og barnemat med basis i biodynamiske råvarer, gjerne 2. sort som ikke kunne selges som ferskvare. Her et bilde fra 1977 som viser noe av produktutvalget.

Når råvarer fra økologisk plantedyrking og husdyrhold bearbeides stilles det bestemte krav til foredlingsprosesser og sporing for at produktene skal kunne omsettes som sertifiserte økologiske bakevarer, meieriprodukter og annet. Behandlingen i alle ledd skal forankres i det helhetlige idegrunnlaget som kjennetegner økologisk primærproduksjon. Ved utformingen av regelverket har det vært lagt vekt på skånsomme behandlingsmetoder og minimal bruk av tilsetningsstoffer og konserveringsmidler. Kunstige aroma- og fargestoffer tillates ikke. Det samme gjelder ingredienser fremstilt av eller ved hjelp av genmodifiserte organismer (GMO). Debio introduserte regler for økologisk planteproduksjon i 1986, for husdyrhold i 1988, for omsetning i 1989, og for foredling i 1992.

Da foredling av økologiske produkter startet i Norge på 1970-tallet var det derfor uten et regelverk for bruk av ingredienser og tilsetninger, og for valg av foredlingsmetoder. Som på landbruksområdet var pionerenes motiver styrende for den praksis som ble valgt, og en garanti for at forbrukerne fikk det de forventet. Næringsmidlene skulle beholde mest mulig av sin opprinnelige kvalitet gjennom hele foredlings- og distribusjonskjeden fra produsent til forbruker. Alle ledd skulle ta hensyn til påvirkninger på natur og miljø, og til ernæringens helsebringende virkninger i vid forstand. Lettvinte løsninger basert på kortsiktige økonomiske motiver var ikke aktuelt, og heller ikke mulig i en tid da «alle kjente alle» og forbrukerne fortsatt hadde god innsikt i hvordan den enkelte produsent og foredler innrettet sin produksjon. 

Også innen foredling var det slik at biodynamiske produkter kom på markedet først. I Helios – vareomsetning i nye former er det fortalt om bakgrunnen for og etableringen av Helios i siste halvdel av 1960-tallet med omsetning av biodynamiske produkter. Kaare Godager og Einar Grepperud var initiativtagere og samarbeidspartnere som sørget for at vareutbudet ble utvidet fra frukt og grønt til også å omfatte foredlede norske produkter. I første halvdel av 1970-tallet etablerte de foredlingsvirksomhet på sine gårder, henholdsvis i Tangen i Stange kommune og på Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune. Godager produserte solbær-, gulrot- og rødbetesaft, senere også syltetøy på sin gård Olsby. På Frilund gård bygget Grepperud et tørkeanlegg for oppskårede grønnsaker og kryddervekster, en produksjonslinje med vegetariske middagskaker og suppeblandinger, og mysli og barnegrøt med korn som var ristet i vedfyrt ovn.

Foredling bidro til et rikere vareutvalg, men også til anvendelse av bær og grønnsaker som måtte frasorteres som følge av mangelfull ytre kvalitet. Form og utseende holdt ikke til førstesort, men smak og indre kvalitet holdt likevel godt mål til foredlede produkter. 

Av korn ble det produsert mysli og grøtblandinger på Frilund gård. Ise Mølle, drevet av møller Bjarne Winsvold, malte og blandet firekorns mel som Aug. Olsens Brødfabrikk bakte brød og knekkebrød av. Vareutvalget ble stadig utvidet, bl.a. med saften Bjørk og Brisk (einer) som Kaare Godager og Dan Lindholm produserte. Sistnevnte var først og fremst en foregangsperson da den første steinerskolen i Oslo ble grunnlagt. 

For å skaffe kundene et mer allsidig vareutvalg supplerte Helios den norske produksjonen med importvarer. I de første årene var Helios nærmest enerådende i omsetning av økologisk foredlede produkter i Norge. I 1978 ble Helsekostbransjens Leverandørforening etablert, og i 1981 helsekostkjeden Bios som også kunne tilby et stort utvalg. Men andelen importvarer var betydelig større enn hos Helios. 

Foredling av økologiske råvarer i Norge var frem til begynnelsen av 1980-tallet i det alt vesentlige en binæring på gårdsbruk som drev biodynamisk. Det var et stort, nytt løft da Arne Abildgaard og Nina Berge etablerte Smutthullet Hjemmebakeri i Nittedal med produksjon av bakervarer med biodynamiske og økologiske råvarer og ingredienser. Å etablere en slik nyskapende virksomhet på den tiden krevde innovasjonskraft og pågangsmot. Og Smutthullet utviklet seg raskt, både omsetningsmessig og som ambassadør for økologiske kvalitetsprodukter. 

Et annet eksempel på introduksjon av en økologisk variant i et stort etablert, konvensjonelt marked var lanseringen av økologisk melk i dagligvarehandelen. På slutten av 1980-tallet fantes det noen økologiske gårder der forbrukere kunne hente fersk melk direkte fra gården. Hovedregelen i næringsmiddellovverket var et påbud om at all melk til konsum skulle varmebehandles og pasteuriseres før bruk. Men bestemmelsen kunne omgås: Som unntak fra dette krav kan det fra gård eller seter omsettes upasteurisert melk direkte til forbruker for bruk i egen husholdning. Dette unntaket gjelder bare dersom omsetningen skjer tilfeldig og ikke har preg av butikksalg. Interessen for «økologisk gårdsmelk» var stor i enkelte kretser, og «tilfeldig» ble nok tolket nokså vidt.

I 1988 tok noen produsenter et initiativ overfor TINE Norske Meierier for å få utredet muligheter for produksjon og salg av økologisk melk i butikk. Det ble nedsatt et utvalg i regi av meierisamvirket som den gang konkluderte med at det ikke var grunnlag for å etablere en egen produksjonslinje, hovedsakelig fordi det var for få produsenter spredt over et for stort geografisk område.  

Tidlig i 1991 nedsatte styret i Produsentlaget Melkeutvalget. Det var bredt sammensatt med produsenter av økologisk melk fra ulike landsdeler. Harald Lund (Skammestein), Anne Grethe Brustad (Galterud), Cleo Delaveris (Straumgjerdet) og Dag Øystein Jordet (Tolga) var utvalgets medlemmer. Oppgaven var å skissere modeller for produksjon, inntransport, foredling og omsetning av økologisk melk. Én modell, som ble utredet, var direktelevering fra gård til butikk, med tapping i flasker fra melkeautomat i butikk som forbrukerne selv skulle stå for. Men denne formen viste seg å være vanskelig å gjennomføre grunnet hygienekrav og bestemmelser om produsentenes leveringsplikt til TINE Norske Meierier, som stilte krav om «alt eller intet». Og ingen gårder ville kunne levere hele produksjonen direkte til butikker utenom meierisamvirket hele året. Regional omsetning i Midt-Norge og i Nord-Østerdalen ble utredet som egne delprosjekter.

Melkeutvalget foreslo våren 1991 at det skulle nedsettes et enda bredere sammensatt samarbeidsutvalg slik at også TINE Norske Meierier, Landbruksdepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn kunne involveres. Høsten samme år ble Samabeidsutvalget for omsetning av økologisk melk etablert med Produsentlaget, Debio og TINE Norske Meierier som medlemmer. Landbruksdepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn støttet initiativet, men ville ikke selv ta del i utvalgets arbeid. Det tok imidlertid tre år før en avtale om produksjon og omsetning av økologisk melk ble en realitet i 1994.  

Høsten 1993 ble det arrangert en studiereise til Arla Meierier i Karlstad for å få tilgang til mer kunnskap om markedet i Sverige og strategiene bak deres suksess med omsetning av økologisk melk. Også representanter fra TINE Norske Meierier deltok. Det gjorde inntrykk å høre hvor langt svenskene var kommet med sin produksjon og omsetning. Et tema i samtalene var også mulige følger av et eventuelt norsk medlemskap i EU etter folkeavstemningen som skulle finne sted i november 1994. En uttalelse fra Arla førte nok til ettertanke hos norske deltagere. Arla ga uttrykk for at det ville være like enkelt å transportere økologisk melk fra Karlstad til Oslo, for omsetning på det norske markedet slik et norsk medlemskap i EU ville gi adgang til, som å transportere melk fra Karlstad til Stockholm. Hvorvidt dette førte til større fremdrift i planene hos TINE, skal være usagt.

I debatten om omsetning av økologisk melk i Norge var også bearbeidingsmetoder, organisering av egne linjer under transport og i meierianlegg, og emballasjevalg viktige temaer. Skulle melken homogeniseres? Skulle det være egne tankbiler for henting av økologisk melk, eller kunne det finnes løsninger for samtransport med konvensjonell melk? Hvordan kunne separate produksjonslinjer i meierianleggene sikres? Skulle melken tappes i flaske eller på kartong?

Det store gjennombruddet: TINE Norske Meierier bekrefter testlansering av økologisk melk, desember 1993.

TINEs forutsetning var at inntransport til et aktuelt meierianlegg skulle være minimum 1 mill. liter økologisk melk på årsbasis. Det anlegget, som kunne oppfylle dette kravet, var TINEs meieri i Skarnes i Sør-Odal. I januar 1995 var det klart for testlansering av økologisk melk på Øvre Romerike og i Glåmdalsregionen under merkenavnet Dalsgården lettmelk i kartong. 

Til forskjell fra TINEs øvrige ferskmelk ble den økologiske melken ikke homogenisert. Homogenisering er en prosess der fettpartiklene presses gjennom små dyser under høyt trykk, splittes opp og fordeles jevnt i melken. Homogenisering ble vurdert som lite forenlig med forutsetningen om skånsomme foredlingsmetoder og minst mulig påvirkning og endring av råvarenes kvalitet. Dalsgården Lettmelk var derfor et «nytt produkt» av to grunner. Melken var økologisk, og den var ikke homogenisert.  

At økologisk melk var lansert på markedet, om enn i svært begrensede områder i første omgang, var å regne som et stort gjennombrudd. Et iherdig arbeid over lang tid fra personer og organisasjoner knyttet til økologisk produksjon og forbruk hadde gitt resultater, takket være et godt samarbeid med myndighetsinstanser og med meierisamvirket. 

Kirsti Rønning og Emil Mohr fra Debio poserer foran TINE-bilen som endelig skulle distribuere økologisk melk til forbrukere på Østlandet, 1995.

At melken ikke var homogenisert førte imidlertid også til negative reaksjoner fra deler av den kundegruppen som ellers var opptatt av økologisk mat og drikke. Det la seg lett «klumper» med fløte øverst i kartongen. Det førte til andre utfordringer enn den gangen da uhomogenisert melk ble tappet på flasker og «fløtetoppen» lett kunne tas av.

Men introduksjonen av Dalsgården Lettmelk fikk til å begynne med også mye positiv omtale. Flere TINE-meierier startet etter hvert med mottak, foredling og salg av økologisk lettmelk. I 1999 dekket distribusjonen hele landet. Etter hvert kom det flere vareslag til, som økologisk yoghurt, fløte, rømme og syrnet melk. I 2000 ble også Dalsgården økologisk gulost lansert. 

Gjermund Stormoen, seniorrådgiver i TINE, var pådriver for TINEs satsing på økologisk melk. Teksten over er et utdrag fra en artikkel i Moss Avis, juni 2007. Stormoen fikk gjennomført at all kerfirmelk som TINE produserte skulle være økologisk. Det var første gang en hel varelinje ble endret fra konvensjonell til økologisk produksjon.

Men interessen avtok, og nye mål og strategier for utvikling og lansering av økologiske melkeprodukter måtte vurderes.

Fra en artikkel i Dagbladet, april 2000.

I 2001 begynte TINE å selge økologiske melkeprodukter under eget merkenavn og logo. I den nye lanseringen var lettmelken homogenisert. Den litt nostalgiske profilen med «budeie og melkespann», som hadde preget Dalsgården-kartongen, var fjernet. 

Produksjonen av økologisk kumelk økte fra 14,9 millioner liter i 2001 til 25,6 millioner liter i 2005. Da utgjorde den økologiske melken 1,7 % av TINEs totale produksjon og salg. For økologisk geitemelk var andelen bare 0,9 %. 

I 2019 var den totale mengden økologisk melk levert til TINE 49,1 millioner liter. Ifølge Landbruksdirektoratet ble det i 2019 omsatt 28,7 million liter i form av økologisk konsummelk og foredlede melkeprodukter. Det tilsvarte en anvendelsesgrad på 58 %, dvs. den andelen økologisk melk som ble solgt som merkede økologiske produkter av samlet produsert mengde.

Rørosmeieriet ble stiftet i 2001 og overtok TINEs anlegg på Røros. Per 2020 produserer Rørosmeieriet utelukkende økologiske produkter. TINE og Rørosmeieriet er de største mottakere og foredlere av økologisk melk i Norge per 2020. I tillegg har flere gårdsysterier spesialisert seg på økologisk ost. Markedsandelen til Rørosmeieriet nasjonalt har økt fra en fjerdedel i 2015 til om lag halvparten av samlet mengde økologiske meieriprodukter i 2019. 

Per 2020 omsetter TINE økologiske søtmelks- og surmelksvarianter, økologisk rømme, gulost, blåmuggost og brie. Rørosmeieriet omsetter i tillegg til søtmelksvarianter også cottage cheese, skjørost, fløte, rømme, smør, yoghurt, syrnet melk og «tjukkmjølk» basert på tradisjonelle tettekulturer fra Rørosområdet.

Etter lanseringen av det første økologiske TINE-produktet i 1995 har historien om foredling og omsetning av økologiske melkeprodukter i Norge vært preget av skiftende mål, strategier og resultater. Det har vært perioder med overproduksjon og for liten produksjon, satsing på klyngedannelser i områder med muligheter for å øke produksjonen, ulike ordninger for merpris og produksjonstilskudd fra staten, og en egen satsing på økologisk skolemelk.

I tillegg til initiativer som er omtalt i regi av TINE og Rørosmeieriet har det vært flere satsinger på regionalt nivå. Haugaland Meieri i Rogaland startet den økologiske produksjonen med melk fra Tysvær Gård som la om til økologisk drift i 1987. I 2002 gikk lokale bønder inn med aksjekapital, og det ble gitt tilskudd til utbygging og produktutvikling fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og fra Statens landbruksforvaltning. 

Pascale Baudonnel i Undredal er kjent for sine økologiske oster, men også for sin mangeårige og utrettelige kamp for å yste ost av upasteurisert melk. Hun kom til Norge fra ostenasjonen Frankrike som utdannet ysteteknolog. Hennes innsats i kampen for å bruke upasteurisert melk, og hennes faglige kunnskaper og formidlingsevne som kursholder, har vært av stor betydning for mange småskala ysterier i Norge. 

Flere regionale og selvstendige ysterier har blitt kjent for økologiske kvalitetsoster, herunder Hemsegarden Ysteri, Derinngarden i Eide, Eggen Gardsysteri SA i Vingelen, Aalan Gård i Lofoten, Hitra Gårdsmat, Bygdø Kongsgårds ysteri, og Sogn Jord- og Hagebruksskule. 

Senere ble is laget av økologisk melk også lansert. Isrosa i Kvinnherad, Alm gard Iskrem i Feios og Reins iskrem i Rissa er eksempler på småskalaprodusenter som har lyktes med produksjon av økologisk is. Etter hvert har de større produsentene kommet til som Diplom-Is (TINE), Hennig-Olsen is, og Hjem-is («isbilen»). I Rema-butikker har økologisk is vært ett av produktene i vareserien Kolonihagen.  

Det nasjonale foregangsfylkeprosjektet for melk i regi av Fylkesmannen i Sør- og Nord-Trøndelag, se Store nasjonale satsingsprogrammer, har også spilt en viktig rolle for videreutvikling av produksjon, foredling og omsetning av økologiske melkeprodukter. At Rørosmeieriet, ved meieribestyrer Trond Vilhelm Lund, mottok Matprisen 2020 som Årets produsent er et vitnesbyrd om hvilken betydning dette meieriet og dets foregangspersoner har hatt for at bønder i denne regionen har kunnet satse på økologisk melkeproduksjon. Og dette har igjen vært grunnlaget for utvikling av et bredt produktutvalg som er gjort tilgjengelig i et enda større geografisk område.

Kjøtt og egg

Foredling og omsetning av økologisk kjøtt begynte på tilsvarende måte som for økologisk melk. Driftsansvarlige på gårder med økologisk husdyrproduksjon tok initiativ til å få i gang lokal slakting, foredling og omsetning. Den biodynamiske gården Alm Østre i Stange leverte storfe og gris til slakt hos Trygve Brovold Kjøttforretning AS i Stange fra midten av 1970-tallet. I tillegg til slakteri hadde Brovold også pølsemakeri og et eget butikkutsalg. Flere biodynamiske og andre økologiske gårder kom etter hvert til. Trygve Brovold AS var blant de første Debio-sertifiserte foredlings- og salgsbedrifter for kjøttvarer etter innføringen av et eget regelverk for slakterivirksomheter.

Omsetning av økologiske kjøttvarer var enklere enn for melkeprodukter i en tidlig fase fordi produsentene lettere kunne få tilbake foredlede produkter fra egne dyr for salg fra egen gård. Spekepølse er et holdbart produkt som Trygve Brovold AS i Stange ble kjent for, og som Alm Gård kunne tilby Helios og andre kunder. 

Veterinær Torill Malmstrøm etablerte Mobilslakt AS, et slakteri på hjul som kunne slakte der dyrene var, nemlig på gårdene. Dette ville spare dem for lange og ofte stressende og belastende transporter og derfor være et fortrinn i forhold til dyrevelferd og produktkvalitet. Selv om konseptet i første rekke passet økologiske driftsopplegg, var det ment for alle. Men det viste seg å bli svært krevende å få på plass nødvendige godkjenninger når det gjaldt hygieniske krav. I 2006 ble virksomheten omsider godkjent av Mattilsynet, og Debio-godkjent samme år. Slakteribilene kunne imidlertid ikke frakte dyr med slaktevekter på mer enn 100 kg. I praksis ble tilbudet derfor begrenset til gris, sau og kalv. Mobile slakterier har ikke fått det omfanget som trolig tilsvarer metodens potensialer til å forbedre dyrevelferd, ta vare på produktkvaliteten og sikre sporbarhet i tråd med ønsker og krav i økologisk og småskalaproduksjon med lokal omsetning. 

I takt med utviklingen begynte også større markedsaktører som Gilde Norsk Kjøtt, nå Nortura BA, og Fatland å satse på slakting, foredling og omsetning av økologiske kjøttvarer. Gilde økologisk fårepølse ble introdusert i 1998. Senere ble strategien å markedsføre økologiske kjøttvarer under egne merkenavn. På tilsvarende måte som TINE hadde Dalsgården for økologiske melkeprodukter, brukte Nortura Nordgården for økologisk kjøtt og egg. Økologiske Nordgården ble lasert i 2009 med hele 43 varelinjer. Omsetningen svarte imidlertid ikke til forventningene, og i 2013 kom en relansering med Gilde Naturlig Godt, Gilde Økologisk LM, og Prior økologiske egg som merkenavn. 

«Økologiske Nordgården» ble introdusert i 2009 og hadde 43 varelinjer.

Enkelte produsenter satset på egenhånd, både med produksjon, foredling/pakking og med videresalg av egg og kjøttprodukter. Blant pionerene var Gry Beate og Hans Runar Knapstad på Grøstad Gård i Undrumsdal. De la om svineholdet til økologisk produksjon i 2007. De foredlede produktene ble solgt under merkenavnet Grøstadgris. Driftsmåten med utegange og hytter for dyrene, og med tilgang til skog og annen vegetasjon, fikk mye positiv oppmerksomhet. Grøstad Gård var også tilrettelagt som besøksgård, og mange ble inspirert av det de hørte og så. Grøstad gjorde også avtaler med andre gårder om produksjon og salg under merkenavnet Grøstadgris.

Heinrich Jung på Åmodt Gård i Solør la om driften til økologisk produksjon i 1999, og var blant dem som i en periode samarbeidet med Grøstad Gård om slakting, foredling og salg. Driften på Åmodt Gård har særlig gjort seg bemerket med sin utegangergris, men har også hatt ammeku og en betydelig økologisk grønnsaksproduksjon. Gården har fått mye positiv oppmerksomhet gjennom omtaler i pressen, og har bidratt til å bygge et godt omdømme for økologisk produksjon. 

Økologisk fjørfekjøtt har også blitt promotert av enkeltprodusenter, og ofte med mye god presseomtale. Bjørn Pedersen på Homlagarden i Norheimsund startet med økologisk kalkunproduksjon på slutten av 1980-tallet. Gjennom produsentsamarbeid ble Økodrift Homlagarden AS etablert i 2007 med eget slakteri og foredlingsanlegg, også for kyllingkjøtt. Halvor Olsen på Holte Gård i Drangedal hadde småskalaproduksjon med and, kylling og gås, og startet med et større oppdrett av økologisk slaktekylling i 2004. I 2017 startet Hovelsrud Gård på Helgøya i Ringsaker med økologisk kyllingproduksjon. Dette er noen eksempler på økologisk fjørfeproduksjon som har fått mye positiv oppmerksomhet.   

Sammen med andre produsenter i Østfold etablerte Sørli produksjons- og omsetningsselskapet Vingulmark, en ambisiøs satsning på produksjon og salg av økologiske egg. Muligheter for eksport ble også utredet. I 2010 var produktene fra Vingulmark representert på de internasjonale messene Grüne Woche i Berlin og Biofach i Nürnberg. Vingulmark var også med å sette hønsekjøtt på menyen igjen, nå som økologisk produkt. Høns fra konvensjonell produksjon hadde lenge vært så godt som ute av markedet. Slaktede verpehøns ble destruert i stedet for å bli foredlet og solgt som mat, til tross for at hønsefrikassé hadde lange tradisjoner i Norge.

I 2019 ble det ifølge Landbruksdirektoratet levert til sammen 2 281 tonn økologisk kjøtt av storfe, svin og småfe til slakterier. Fra 2003 til 2019 ble produksjonen nær doblet, til tross for en viss tilbakegang de siste årene. Produksjon av økologisk kylling- og kalkunkjøtt har økt fra 165 tonn i 2015 til 437 tonn i 2019, men også for denne typen kjøtt har det vært en tilbakegang de siste årene sammenlignet med årene før. Omsetningen av økologiske egg har vært jevnt økende. Innrapporterte mengder viser at de fire pakkeriene for økologiske egg nasjonalt mottok 4 920 tonn i 2019, som utgjorde 7,5 % av totalt innveid mengde egg i 2019.

Alle initiativer knyttet til oppstart av produksjon, foredling og omsetning av økologiske bakervarer, melk- og melkeprodukter, kjøtt og egg, hadde fortjent en omtale. Noen prosjekter er imidlertid trukket frem for å gi et inntrykk av hvordan produksjoner og produktutvikling kom i gang. 

Frukt, grønt, bær og urter er i liten grad omtalt fordi dette er produkter som i mindre grad foredles. Utfordringer med markedstilgang har imidlertid ikke vært mindre av den grunn.

Disse eksemplene viser hvilket pågangsmot og mangfold som preget dem som tok de første initiativene og som la grunnlaget for at økologiske produkter etter hvert kunne komme ut i dagligvarehandelen for alvor, ikke bare i spesialforretninger. Enkelte virksomheter har lyktes med videreutvikling og består fortsatt, mens andre har opphørt. 

Matforsk/Nofima har vært en viktig bidragsyter til utvikling av foredlingsmetoder og nye økologiske produkter for et større marked. Deres produktutviklingsprogram er omtalt i Økologisk mat i storhusholdninger.

Direktesalg fra gård, og salg gjennom spesialforretninger som Helios og helsekostbutikker, var lenge dominerende omsetningsformer for økologiske produkter. Etter hvert oppsto et press for omsetning gjennom landbrukets samvirkeforetak med egne varelinjer for økologisk korn, grønt, melk, kjøtt og egg. Mye av det som ble produsert økologisk i en tidlig fase, spesielt melk og kjøtt, ble lenge blandet med konvensjonelle råvarer og nådde derfor ikke frem til forbrukere som økologiske merkevarer. Dagligvarekjedenes satsing kom for alvor i gang først et stykke ut på 1990-tallet.

Etablering av Bondens marked fikk stor betydning for omsetning av et mangfold av økologiske produkter. Konseptet med kortreist mat, og vilkåret om at de som selger varer også skal ha produsert dem slik at markedsplassen blir et sted der produsenter og forbrukere kan møtes direkte, er helt i tråd med verdigrunnlaget og grunnleggende mål for økologisk produksjon og forbruk.

Senere har også andre omsetningsformer, som legger til rette for direkte møter mellom produsenter og forbrukere, kommet til. Rekoringer og andelslandbruk er eksempler på dette. Det er lett å finne likhetstrekk med Helios og lignende initiativer på 1960 og -70-tallet, som også var kjennetegnet av bestrebelser for å utvikle lokal omsetning, dialog og forbrukerinvolvering, se Helios – vareomsetning i nye former. 

Fra Hordaland Folkeblad, april 2020.

Økologisk mat på spisesterder

Spisestedet Kornelia ble etablert i Bergen i 1975 i tilknytning til en Helios-butikk og andre antroposofisk relaterte virksomheter i Fosswinkelsgate 9. Grunnlaget var biodynamiske/økologiske produkter og vegetarisk mat. Kornelia ble snart et populært spisested for langt flere enn dem som hadde kjennskap til biodynamisk jordbruk og antroposofi. I 1980 kom Kornelias kokebok som en samling av erfaringer og oppskrifter fra spisestedet. Helle Margrethe Meltzer tok initiativ til utgivelsen, og forfatterne var kokkene Bjørn Moen og Tom Davis. Spisestedet og kokeboken ble trendsettende for andre som fulgte etter med tilsvarende initiativer andre steder i landet.

«Kornelia» ble et kjent og velrennomert symbol for biodynamisk/økologisk mat.

Som eksempel på hvilken betydning gründervirksomhet med ringvirkninger har hatt for utviklingen av økologisk produksjon og forbruk i Norge skal Jon-Frede Engdahls initiativer omtales. Hans interesse og engasjement for økologisk landbruk startet som leder av reklame- og kommunikasjonsbyrået Konstabel i Oslo. Konstabel ble valgt som leverandør av tjenester til informasjonskampanjen ØkoInfo ’03 i regi av Statens landbruksforvaltning (SLF), se Informasjonskampanjer og generisk markedsføring.

Sammen med familiemedlemmer etablerte han i 2004 Kolonihagen med ukentlig levering av matkasser til abonnenter i Oslo, Akershus, Østfold og Buskerud. Matkasser (abonnementskasser) med økologiske produkter, levert direkte til husstander, var i denne formen et nytt konsept i Norge. Etter en beskjeden start med mange utfordringer vokste etterspørselen og behovet for et større og mer variert vareutvalg. Det ble inngått leveringsavtaler med flere lokale produsenter. I 2007 startet Kolonihagen sitt eget bakeri. Kolonihagen Frogner ble Norges første hel-økologiske restaurant med butikkutsalg, og Kolonihagen bryggeri startet produksjon av økologisk øl. 

Fra nettsiden til Kolonihagen, 2020.

Engdahls neste ønske var å etablere den første hel-økologiske restauranten i Norge med Michelin-stjerne – helt utopisk mente mange den gangen. Sammen med Espen Holmboe Bang, med bakgrunn fra Noma i København, og Pontus Dahlström med bakgrunn fra Bagatelle i Oslo, åpnet de gourmetrestauranten Maaemo i Oslo i desember 2010, basert på økologiske råvarer. 15 måneder etter åpningen ble Maaemo den første restauranten i Skandinavia som fikk tildelt to stjerner i Guide Michelin ved første tildeling. I 2016 ble Maaemo, sammen med Geranium i København, den første restauranten i Norden til å motta tre stjerner. Flere nasjonale og internasjonale anerkjennelser har blitt restauranten til del. Dette har også bidratt til å sette økologisk mat på spisekartet for alvor, både nasjonalt og internasjonalt. I 2013 ble Maaemo også sertifisert for bruk av Debios gullmerke.

Maaemo har siden hatt endringer på eiersiden og har flyttet til nye lokaler i Oslo. 

Engdahls neste ambisjon var å bidra til å få «økologisk ut til folket». I 2015 var DebioInfo invitert til å holde en presentasjon for ansatte ved hovedkontoret til Rema 1000 om økologisk landbruk og Debios merkeordninger. Til å formidle kunnskap og inspirasjon hadde Jon-Frede Engdahl de beste forutsetninger. Det oppsto kontakt og etter hvert et samarbeid mellom Rema 1000 og Kolonihagen som førte til at Rema 1000 kjøpte seg inn i Kolonihagen i 2016. Produkter med merkenavnet Kolonihagen omsettes per 2020 gjennom Rema 1000 sine butikkutsalg.

I 2018 opphørte Kolonihagens abonnementsordning med levering av matkasser, men nye satsinger har kommet til etter den tid, bl.a. med nye og større lokaler for bakerivirksomheten.