Et annet eksempel på introduksjon av en økologisk variant i et stort etablert, konvensjonelt marked var lanseringen av økologisk melk i dagligvarehandelen. På slutten av 1980-tallet fantes det noen økologiske gårder der forbrukere kunne hente fersk melk direkte fra gården. Hovedregelen i næringsmiddellovverket var et påbud om at all melk til konsum skulle varmebehandles og pasteuriseres før bruk. Men bestemmelsen kunne omgås: Som unntak fra dette krav kan det fra gård eller seter omsettes upasteurisert melk direkte til forbruker for bruk i egen husholdning. Dette unntaket gjelder bare dersom omsetningen skjer tilfeldig og ikke har preg av butikksalg. Interessen for «økologisk gårdsmelk» var stor i enkelte kretser, og «tilfeldig» ble nok tolket nokså vidt.
I 1988 tok noen produsenter et initiativ overfor TINE Norske Meierier for å få utredet muligheter for produksjon og salg av økologisk melk i butikk. Det ble nedsatt et utvalg i regi av meierisamvirket som den gang konkluderte med at det ikke var grunnlag for å etablere en egen produksjonslinje, hovedsakelig fordi det var for få produsenter spredt over et for stort geografisk område.
Tidlig i 1991 nedsatte styret i Produsentlaget Melkeutvalget. Det var bredt sammensatt med produsenter av økologisk melk fra ulike landsdeler. Harald Lund (Skammestein), Anne Grethe Brustad (Galterud), Cleo Delaveris (Straumgjerdet) og Dag Øystein Jordet (Tolga) var utvalgets medlemmer. Oppgaven var å skissere modeller for produksjon, inntransport, foredling og omsetning av økologisk melk. Én modell, som ble utredet, var direktelevering fra gård til butikk, med tapping i flasker fra melkeautomat i butikk som forbrukerne selv skulle stå for. Men denne formen viste seg å være vanskelig å gjennomføre grunnet hygienekrav og bestemmelser om produsentenes leveringsplikt til TINE Norske Meierier, som stilte krav om «alt eller intet». Og ingen gårder ville kunne levere hele produksjonen direkte til butikker utenom meierisamvirket hele året. Regional omsetning i Midt-Norge og i Nord-Østerdalen ble utredet som egne delprosjekter.
Melkeutvalget foreslo våren 1991 at det skulle nedsettes et enda bredere sammensatt samarbeidsutvalg slik at også TINE Norske Meierier, Landbruksdepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn kunne involveres. Høsten samme år ble Samabeidsutvalget for omsetning av økologisk melk etablert med Produsentlaget, Debio og TINE Norske Meierier som medlemmer. Landbruksdepartementet og Statens næringsmiddeltilsyn støttet initiativet, men ville ikke selv ta del i utvalgets arbeid. Det tok imidlertid tre år før en avtale om produksjon og omsetning av økologisk melk ble en realitet i 1994.
Høsten 1993 ble det arrangert en studiereise til Arla Meierier i Karlstad for å få tilgang til mer kunnskap om markedet i Sverige og strategiene bak deres suksess med omsetning av økologisk melk. Også representanter fra TINE Norske Meierier deltok. Det gjorde inntrykk å høre hvor langt svenskene var kommet med sin produksjon og omsetning. Et tema i samtalene var også mulige følger av et eventuelt norsk medlemskap i EU etter folkeavstemningen som skulle finne sted i november 1994. En uttalelse fra Arla førte nok til ettertanke hos norske deltagere. Arla ga uttrykk for at det ville være like enkelt å transportere økologisk melk fra Karlstad til Oslo, for omsetning på det norske markedet slik et norsk medlemskap i EU ville gi adgang til, som å transportere melk fra Karlstad til Stockholm. Hvorvidt dette førte til større fremdrift i planene hos TINE, skal være usagt.
I debatten om omsetning av økologisk melk i Norge var også bearbeidingsmetoder, organisering av egne linjer under transport og i meierianlegg, og emballasjevalg viktige temaer. Skulle melken homogeniseres? Skulle det være egne tankbiler for henting av økologisk melk, eller kunne det finnes løsninger for samtransport med konvensjonell melk? Hvordan kunne separate produksjonslinjer i meierianleggene sikres? Skulle melken tappes i flaske eller på kartong?

Det store gjennombruddet: TINE Norske Meierier bekrefter testlansering av økologisk melk, desember 1993.
TINEs forutsetning var at inntransport til et aktuelt meierianlegg skulle være minimum 1 mill. liter økologisk melk på årsbasis. Det anlegget, som kunne oppfylle dette kravet, var TINEs meieri i Skarnes i Sør-Odal. I januar 1995 var det klart for testlansering av økologisk melk på Øvre Romerike og i Glåmdalsregionen under merkenavnet Dalsgården lettmelk i kartong.
Til forskjell fra TINEs øvrige ferskmelk ble den økologiske melken ikke homogenisert. Homogenisering er en prosess der fettpartiklene presses gjennom små dyser under høyt trykk, splittes opp og fordeles jevnt i melken. Homogenisering ble vurdert som lite forenlig med forutsetningen om skånsomme foredlingsmetoder og minst mulig påvirkning og endring av råvarenes kvalitet. Dalsgården Lettmelk var derfor et «nytt produkt» av to grunner. Melken var økologisk, og den var ikke homogenisert.

At økologisk melk var lansert på markedet, om enn i svært begrensede områder i første omgang, var å regne som et stort gjennombrudd. Et iherdig arbeid over lang tid fra personer og organisasjoner knyttet til økologisk produksjon og forbruk hadde gitt resultater, takket være et godt samarbeid med myndighetsinstanser og med meierisamvirket.

Kirsti Rønning og Emil Mohr fra Debio poserer foran TINE-bilen som endelig skulle distribuere økologisk melk til forbrukere på Østlandet, 1995.
At melken ikke var homogenisert førte imidlertid også til negative reaksjoner fra deler av den kundegruppen som ellers var opptatt av økologisk mat og drikke. Det la seg lett «klumper» med fløte øverst i kartongen. Det førte til andre utfordringer enn den gangen da uhomogenisert melk ble tappet på flasker og «fløtetoppen» lett kunne tas av.
Men introduksjonen av Dalsgården Lettmelk fikk til å begynne med også mye positiv omtale. Flere TINE-meierier startet etter hvert med mottak, foredling og salg av økologisk lettmelk. I 1999 dekket distribusjonen hele landet. Etter hvert kom det flere vareslag til, som økologisk yoghurt, fløte, rømme og syrnet melk. I 2000 ble også Dalsgården økologisk gulost lansert.

Gjermund Stormoen, seniorrådgiver i TINE, var pådriver for TINEs satsing på økologisk melk. Teksten over er et utdrag fra en artikkel i Moss Avis, juni 2007. Stormoen fikk gjennomført at all kerfirmelk som TINE produserte skulle være økologisk. Det var første gang en hel varelinje ble endret fra konvensjonell til økologisk produksjon.
Men interessen avtok, og nye mål og strategier for utvikling og lansering av økologiske melkeprodukter måtte vurderes.

Fra en artikkel i Dagbladet, april 2000.
I 2001 begynte TINE å selge økologiske melkeprodukter under eget merkenavn og logo. I den nye lanseringen var lettmelken homogenisert. Den litt nostalgiske profilen med «budeie og melkespann», som hadde preget Dalsgården-kartongen, var fjernet.
Produksjonen av økologisk kumelk økte fra 14,9 millioner liter i 2001 til 25,6 millioner liter i 2005. Da utgjorde den økologiske melken 1,7 % av TINEs totale produksjon og salg. For økologisk geitemelk var andelen bare 0,9 %.
I 2019 var den totale mengden økologisk melk levert til TINE 49,1 millioner liter. Ifølge Landbruksdirektoratet ble det i 2019 omsatt 28,7 million liter i form av økologisk konsummelk og foredlede melkeprodukter. Det tilsvarte en anvendelsesgrad på 58 %, dvs. den andelen økologisk melk som ble solgt som merkede økologiske produkter av samlet produsert mengde.
Rørosmeieriet ble stiftet i 2001 og overtok TINEs anlegg på Røros. Per 2020 produserer Rørosmeieriet utelukkende økologiske produkter. TINE og Rørosmeieriet er de største mottakere og foredlere av økologisk melk i Norge per 2020. I tillegg har flere gårdsysterier spesialisert seg på økologisk ost. Markedsandelen til Rørosmeieriet nasjonalt har økt fra en fjerdedel i 2015 til om lag halvparten av samlet mengde økologiske meieriprodukter i 2019.
Per 2020 omsetter TINE økologiske søtmelks- og surmelksvarianter, økologisk rømme, gulost, blåmuggost og brie. Rørosmeieriet omsetter i tillegg til søtmelksvarianter også cottage cheese, skjørost, fløte, rømme, smør, yoghurt, syrnet melk og «tjukkmjølk» basert på tradisjonelle tettekulturer fra Rørosområdet.
Etter lanseringen av det første økologiske TINE-produktet i 1995 har historien om foredling og omsetning av økologiske melkeprodukter i Norge vært preget av skiftende mål, strategier og resultater. Det har vært perioder med overproduksjon og for liten produksjon, satsing på klyngedannelser i områder med muligheter for å øke produksjonen, ulike ordninger for merpris og produksjonstilskudd fra staten, og en egen satsing på økologisk skolemelk.
I tillegg til initiativer som er omtalt i regi av TINE og Rørosmeieriet har det vært flere satsinger på regionalt nivå. Haugaland Meieri i Rogaland startet den økologiske produksjonen med melk fra Tysvær Gård som la om til økologisk drift i 1987. I 2002 gikk lokale bønder inn med aksjekapital, og det ble gitt tilskudd til utbygging og produktutvikling fra Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og fra Statens landbruksforvaltning.
Pascale Baudonnel i Undredal er kjent for sine økologiske oster, men også for sin mangeårige og utrettelige kamp for å yste ost av upasteurisert melk. Hun kom til Norge fra ostenasjonen Frankrike som utdannet ysteteknolog. Hennes innsats i kampen for å bruke upasteurisert melk, og hennes faglige kunnskaper og formidlingsevne som kursholder, har vært av stor betydning for mange småskala ysterier i Norge.
Flere regionale og selvstendige ysterier har blitt kjent for økologiske kvalitetsoster, herunder Hemsegarden Ysteri, Derinngarden i Eide, Eggen Gardsysteri SA i Vingelen, Aalan Gård i Lofoten, Hitra Gårdsmat, Bygdø Kongsgårds ysteri, og Sogn Jord- og Hagebruksskule.
Senere ble is laget av økologisk melk også lansert. Isrosa i Kvinnherad, Alm gard Iskrem i Feios og Reins iskrem i Rissa er eksempler på småskalaprodusenter som har lyktes med produksjon av økologisk is. Etter hvert har de større produsentene kommet til som Diplom-Is (TINE), Hennig-Olsen is, og Hjem-is («isbilen»). I Rema-butikker har økologisk is vært ett av produktene i vareserien Kolonihagen.

Det nasjonale foregangsfylkeprosjektet for melk i regi av Fylkesmannen i Sør- og Nord-Trøndelag, se Store nasjonale satsingsprogrammer, har også spilt en viktig rolle for videreutvikling av produksjon, foredling og omsetning av økologiske melkeprodukter. At Rørosmeieriet, ved meieribestyrer Trond Vilhelm Lund, mottok Matprisen 2020 som Årets produsent er et vitnesbyrd om hvilken betydning dette meieriet og dets foregangspersoner har hatt for at bønder i denne regionen har kunnet satse på økologisk melkeproduksjon. Og dette har igjen vært grunnlaget for utvikling av et bredt produktutvalg som er gjort tilgjengelig i et enda større geografisk område.
Kjøtt og egg
Foredling og omsetning av økologisk kjøtt begynte på tilsvarende måte som for økologisk melk. Driftsansvarlige på gårder med økologisk husdyrproduksjon tok initiativ til å få i gang lokal slakting, foredling og omsetning. Den biodynamiske gården Alm Østre i Stange leverte storfe og gris til slakt hos Trygve Brovold Kjøttforretning AS i Stange fra midten av 1970-tallet. I tillegg til slakteri hadde Brovold også pølsemakeri og et eget butikkutsalg. Flere biodynamiske og andre økologiske gårder kom etter hvert til. Trygve Brovold AS var blant de første Debio-sertifiserte foredlings- og salgsbedrifter for kjøttvarer etter innføringen av et eget regelverk for slakterivirksomheter.
Omsetning av økologiske kjøttvarer var enklere enn for melkeprodukter i en tidlig fase fordi produsentene lettere kunne få tilbake foredlede produkter fra egne dyr for salg fra egen gård. Spekepølse er et holdbart produkt som Trygve Brovold AS i Stange ble kjent for, og som Alm Gård kunne tilby Helios og andre kunder.
Veterinær Torill Malmstrøm etablerte Mobilslakt AS, et slakteri på hjul som kunne slakte der dyrene var, nemlig på gårdene. Dette ville spare dem for lange og ofte stressende og belastende transporter og derfor være et fortrinn i forhold til dyrevelferd og produktkvalitet. Selv om konseptet i første rekke passet økologiske driftsopplegg, var det ment for alle. Men det viste seg å bli svært krevende å få på plass nødvendige godkjenninger når det gjaldt hygieniske krav. I 2006 ble virksomheten omsider godkjent av Mattilsynet, og Debio-godkjent samme år. Slakteribilene kunne imidlertid ikke frakte dyr med slaktevekter på mer enn 100 kg. I praksis ble tilbudet derfor begrenset til gris, sau og kalv. Mobile slakterier har ikke fått det omfanget som trolig tilsvarer metodens potensialer til å forbedre dyrevelferd, ta vare på produktkvaliteten og sikre sporbarhet i tråd med ønsker og krav i økologisk og småskalaproduksjon med lokal omsetning.
I takt med utviklingen begynte også større markedsaktører som Gilde Norsk Kjøtt, nå Nortura BA, og Fatland å satse på slakting, foredling og omsetning av økologiske kjøttvarer. Gilde økologisk fårepølse ble introdusert i 1998. Senere ble strategien å markedsføre økologiske kjøttvarer under egne merkenavn. På tilsvarende måte som TINE hadde Dalsgården for økologiske melkeprodukter, brukte Nortura Nordgården for økologisk kjøtt og egg. Økologiske Nordgården ble lasert i 2009 med hele 43 varelinjer. Omsetningen svarte imidlertid ikke til forventningene, og i 2013 kom en relansering med Gilde Naturlig Godt, Gilde Økologisk LM, og Prior økologiske egg som merkenavn.

«Økologiske Nordgården» ble introdusert i 2009 og hadde 43 varelinjer.
Enkelte produsenter satset på egenhånd, både med produksjon, foredling/pakking og med videresalg av egg og kjøttprodukter. Blant pionerene var Gry Beate og Hans Runar Knapstad på Grøstad Gård i Undrumsdal. De la om svineholdet til økologisk produksjon i 2007. De foredlede produktene ble solgt under merkenavnet Grøstadgris. Driftsmåten med utegange og hytter for dyrene, og med tilgang til skog og annen vegetasjon, fikk mye positiv oppmerksomhet. Grøstad Gård var også tilrettelagt som besøksgård, og mange ble inspirert av det de hørte og så. Grøstad gjorde også avtaler med andre gårder om produksjon og salg under merkenavnet Grøstadgris.

Heinrich Jung på Åmodt Gård i Solør la om driften til økologisk produksjon i 1999, og var blant dem som i en periode samarbeidet med Grøstad Gård om slakting, foredling og salg. Driften på Åmodt Gård har særlig gjort seg bemerket med sin utegangergris, men har også hatt ammeku og en betydelig økologisk grønnsaksproduksjon. Gården har fått mye positiv oppmerksomhet gjennom omtaler i pressen, og har bidratt til å bygge et godt omdømme for økologisk produksjon.

Økologisk fjørfekjøtt har også blitt promotert av enkeltprodusenter, og ofte med mye god presseomtale. Bjørn Pedersen på Homlagarden i Norheimsund startet med økologisk kalkunproduksjon på slutten av 1980-tallet. Gjennom produsentsamarbeid ble Økodrift Homlagarden AS etablert i 2007 med eget slakteri og foredlingsanlegg, også for kyllingkjøtt. Halvor Olsen på Holte Gård i Drangedal hadde småskalaproduksjon med and, kylling og gås, og startet med et større oppdrett av økologisk slaktekylling i 2004. I 2017 startet Hovelsrud Gård på Helgøya i Ringsaker med økologisk kyllingproduksjon. Dette er noen eksempler på økologisk fjørfeproduksjon som har fått mye positiv oppmerksomhet.

Fjørfekjøtt fra Homlagarden, Holte Gård og Hovelsrud gård.
I en startfase var markedstilgangen en utfordring, men etter hvert ble økologisk fjørfekjøtt svært ettertraktet, både i butikker og på spisesteder. De tre ovennevnte produsentene har alle fått priser og anerkjennelse for sitt initiativ og sine produkter.
Regelverket for økologisk fjørfehold med kjøtt- og eggproduksjon skiller denne driftsformen tydelig fra konvensjonelle driftsopplegg på flere måter. Til tross for en jevnt voksende etterspørsel har nok disse forskjellene likevel vært lite kjent blant forbrukere. Egg fra «frittgående høner» har blitt forvekslet med økologisk produksjon. At en driftsform med «frittgående høner» ikke har krav til dagslys og uteareal, og at «frittgående» bare gjelder for innearealer, har nok vært underkommunisert – kanskje med hensikt. Når eggekartongene fra enkelte produsenter prydes med bilde av høns i solskinn ute er det lett å tro at «frittgående» og «økologisk» er likeverdige produksjoner. Men krav til dagslys og uteareal gjelder altså bare for økologisk fjørfehold. I tillegg er det andre særkrav for økologisk produksjon knyttet til dyrevelferd.
Den tidligere omtalte produktserien fra Nortura med merkenavnet
Nordgården omfattet i utgangspunktet også egg, men dette ble senere endret slik at økologiske egg ble omsatt som Prior-produkter. Også økologisk eggproduksjon har blitt drevet frem av initiativrike enkeltprodusenter som i en tidlig fase utviklet egne markeder. Holte Gård er nevnt. På
Sørli Gård i Skjeberg kommune la Runar Sørli om til økologisk fjørfehold i 2000, og startet med foredling, pakking og salg av økologiske egg i 2003.

Sammen med andre produsenter i Østfold etablerte Sørli produksjons- og omsetningsselskapet Vingulmark, en ambisiøs satsning på produksjon og salg av økologiske egg. Muligheter for eksport ble også utredet. I 2010 var produktene fra Vingulmark representert på de internasjonale messene Grüne Woche i Berlin og Biofach i Nürnberg. Vingulmark var også med å sette hønsekjøtt på menyen igjen, nå som økologisk produkt. Høns fra konvensjonell produksjon hadde lenge vært så godt som ute av markedet. Slaktede verpehøns ble destruert i stedet for å bli foredlet og solgt som mat, til tross for at hønsefrikassé hadde lange tradisjoner i Norge.

I 2019 ble det ifølge Landbruksdirektoratet levert til sammen 2 281 tonn økologisk kjøtt av storfe, svin og småfe til slakterier. Fra 2003 til 2019 ble produksjonen nær doblet, til tross for en viss tilbakegang de siste årene. Produksjon av økologisk kylling- og kalkunkjøtt har økt fra 165 tonn i 2015 til 437 tonn i 2019, men også for denne typen kjøtt har det vært en tilbakegang de siste årene sammenlignet med årene før. Omsetningen av økologiske egg har vært jevnt økende. Innrapporterte mengder viser at de fire pakkeriene for økologiske egg nasjonalt mottok 4 920 tonn i 2019, som utgjorde 7,5 % av totalt innveid mengde egg i 2019.