Organisasjonsutvikling

Hovedbilde: Biologisk-dynamisk Forening har et bredt tilbud innen kurs- og seminarvirksomhet, her et utdrag fra det digitale nyhetsbrevet HERBAline, 2019. 

I Økologisk landbruk posisjonerer seg på mange områder om etableringsfasen for økologisk landbruk i Norge berettes det om organisasjoner som ble dannet for å fremme økologisk produksjon og forbruk på ulike måter. Flere ble etablert fordi eksisterende organisasjoner ikke prioriterte å arbeide med økologisk landbruk ved siden av det øvrige landbruket. Dette gjaldt innen informasjonsvirksomhet, forskning og utvikling, sertifisering av produksjon, og foredling og omsetning av produkter. Det var derfor nødvendig å etablere egne organisasjoner. Den første, Biologisk-dynamisk Forening, kom allerede i 1950. Flere andre kom til på 1980-tallet.

I omtalen av perioden med organisasjonsutvikling kunne flere personer i ulike styrer og administrasjoner vært nevnt, likedan enkeltstående initiativtakere og foregangspersoner. Personnavn er imidlertid konsekvent utelatt i dette kapittelet – ingen nevnt ingen glemt!

I Biologisk-dynamisk Forening stiftes i 1950 og Et landsdekkende nettverk av forsøksringer og fagseksjoner omtales Biologisk-dynamisk Forening (BDF) som en «fødselshjelper» for flere av de initiativene som oppsto på 1960-tallet og senere innen rådgivning og omsetning. Fra 1980-tallet ble mye av BDFs arbeid rettet mot å bygge tillit hos forbrukerne, og til å få på plass likeverdige avsetningsmuligheter og priser for alle bønder som drev økologisk. Debio og Produsentlaget er eksempler på organisasjoner for hele det økologiske landbruket som oppsto i siste halvdel av 1980-tallet med BDF som pådriver og støttespiller. 

I 2020 – 70 år etter etableringen – er BDF fortsatt en aktiv interesseorganisasjon med hovedfokus på biodynamisk jordbruk og hagebruk. De viktigste aktivitetene er veiledning og rådgivning, informasjonsformidling og utdanning, og som arrangør av markeder, kurs og seminarer. Tidsskriftet Herba, som ble utgitt første gang i 1965, utkommer fortsatt under vignetten «tidsskrift for jordbruk, ernæring, natur og kultur». 

Demeter-Forvaltningen, som utgjorde en del av grunnlaget for etableringen av Debio, er underlagt BDF og ivaretar nasjonalt og internasjonalt arbeid knyttet til regelutvikling og bruk av varemerket Demeter. Debio utfører revisjoner på biodynamiske gårder, men Demeter-Forvaltningen er ansvarlig for sertifisering etter Demeter-regelverket som et tillegg til Debios generelle godkjenning for økologisk produksjon. Biologisk-dynamisk Forening/Demeter-Forvaltningen er knyttet til internasjonalt samarbeid gjennom Biodynamic Federation-Demeter International (BFDI) som ble etablert i 2020 som en reorganisering av tidligere samarbeidsfora for biodynamisk landbruk.

I enkelte land, også i Norge, praktiseres såkalte «gårdssamtaler» mellom bonde og rådgiver som en del av veiledningstjenesten, som et grunnlag for å videreutvikle driften i tråd med Demeter-regelverket, og som en kontaktform mellom foreningen og de som driver biodynamisk jord- og hagebruk. BDFs veiledningstjeneste, som var en forløper for Debios organisering av gårdsinspeksjoner fra 1986, eksisterer fortsatt (per 2020). To erfarne bønder reiser sammen eller hver for seg, deler kunnskap og drøfter driftsopplegg med andre bønder som driver eller som vurderer å legge om driften til biodynamisk.

BDF arrangerer også kurs om jordkultur, kompostering, fruktdyrking, behandling og beskjæring av frukttrær, birøkt, og fremstilling og bruk av biodynamiske preparater knyttet til praktisk jordbruksdrift og hagebruk. Utdanningstilbudet BINGN, som er omtalt i Valg av fellesbetegnelse, startet med sitt femte studentkull vinteren 2019. Dette viser at det nordiske samarbeidet om utdanning har blitt godt etablert.

BDF har sin idémessige forankring i Rudolf Steiners antroposofi, se Alternative driftsmetoder oppstår. Frem til 1970-tallet var den biodynamiske metoden nærmest enerådende som alternativ til det konvensjonelle landbruket i Norge. Men engasjementet for miljøvern, naturvern og jordvern, som etter hvert vokste frem, la et grunnlag for fremvekst også av andre økologiske driftsformer tuftet på et mer rendyrket naturvitenskapelig kunnskapsgrunnlag, uten det biodynamiske landbrukets antroposofisk inspirerte tilleggsdimensjon.  

Men styrende organer i BDF tok tidlig på 1980-tallet et klart og positivt standpunkt til spørsmålet om samarbeid med andre retninger som også ville ta vare på fruktbar jord og utvikle fremtidsrettede driftsformer uten bruk av kunstgjødsel og kjemisk plantevern. Sammenfallende intensjoner, både knyttet til praktisk drift og til langsiktige mål, ble tillagt større vekt enn trekk som var særpreget for de enkelte driftsformene, og som gjorde dem ulike. Respekten for hverandres utgangspunkt var gjensidig. Felles ønsker om å forene krefter på alle områder der det var naturlig og hensiktsmessig, la grunnlaget for et fruktbart samarbeid som førte til etableringen av Debio og Produsentlaget, og til flere andre felles initiativer.

Tre organisasjoner stod forholdsvis sterkt på slutten av 1990-tallet innen hvert sitt fagområde: Norsk Økologisk Landbrukslag (NØLL), ØkoProdusentane og Norsk Økologisk Urtelag (NØU). Spørsmålet meldte seg om det var mest hensiktsmessig å fortsette som selvstendige organisasjoner, eller om en sammenslåing ville kunne gi mer samlet kraft og tyngde i arbeidet for å fremme økologisk produksjon og forbruk.

NØLL var en videreføring av de tidligere organisasjonene Alternativ Jordbruk og Jordsøkjarsambandet, var landsdekkende med sete i Bergen og utga medlemsbladet Jordvett. NØLL markerte seg særlig som et talerør og som en informasjonsformidler, både mot produsenter og forbrukere, og var også svært aktiv i politisk arbeid overfor myndighetsinstanser. NØLL er nærmere omtalt i Fra jordbruk som alternativ til alternativt jordbruk – etableringen av Norsk Økologisk Landbrukslag.

ØkoProdusentane ble etablert under navnet Produsentlaget med kontor på Bjørkelangen og senere på Kløfta. Organisasjonen arbeidet i første rekke mot markedsaktører for å oppnå en mer forutsigbar produktavsetning til forsvarlige priser, og for å forbedre utbudet av økologiske produkter. ØkoProdusentane er nærmere omtalt i Sertifiseringsordning for økologisk landbruk – Debio.

NØU hadde som formål å arbeide for en mer omfattende dyrking og bruk av økologiske urter, bl.a. gjennom veiledning av produsenter og forbrukere. Et tyvetalls medlemmer var med fra starten. Men i løpet av 1990-tallet ble NØU en betydelig organisasjon med om lag 600 medlemmer og ti fylkeslag. NØU utga fagtidsskriftet Grobladet.

Dette var altså tre organisasjoner med til dels ulike strukturer og målgrupper, men med et overordnet felles anliggende om å styrke anerkjennelsen og utbredelsen av økologisk produksjon og forbruk. Delvis på oppfordring fra myndighetene, og delvis ut fra egne ønsker om en større samlet bredde og styrke, ble de tre enhetene slått sammen til én organisasjon i september 2000: Oikos-Økologisk Landslag.

At myndighetene var en medspiller for sammenslåing kommer frem i Stortingsproposisjon nr. 92 (2000-2001): Det er behov for en aktiv organisasjon som kan målbære de økologiske bøndenes behov ovenfor både avtaleparter og andre aktører. Det er nødvendig å prioritere økonomisk støtte til OIKOS i en etableringsfase, slik at de har ressurser nok til bygge opp en slagkraftig organisasjon. Også Biologisk- Dynamisk forening bør få noe økning i sin støtte. Det avsettes kr 3,5 mill. kr i støtte til de økologiske organisasjonene OIKOS og Biologisk-dynamisk forening. Av dette tildeles OIKOS 3,3 mill. kr i etableringsstøtte og Biologisk-dynamisk forening 0,2 mill. kr. 

Den nye organisasjonen ble etablert med styre, daglig leder og administrasjon, og med et årsmøte som øverste organ. Økologisk landbruk stod særlig sterkt i enkelte geografiske områder på den tiden. Midt-Norge med fjellbygdene i Nord-Østerdalen var en slik region. Der hadde produsentmiljøene også vært svært aktive innen organisasjonsarbeid forut for fusjonen. Både styreleder og nestleder i den nystartede organisasjonen kom derfra. 

Oikos sin virksomhet den første tiden ble i stor grad preget av arven etter NØLL med informasjonsformidling og politisk virksomhet rettet mot myndigheter og landbrukets organisasjoner. Arbeidet med prisfastsettelser, emballasjeutvikling og produktomsetning, som hadde vært ØkoProdusentane sine hovedoppgaver, ble i mindre grad prioritert. Det samme gjaldt arbeidet for å fremme økologisk urteproduksjon, som var Norsk Økologisk Urtelag sitt formål. Faggruppe Urter ble opprettet som et område på nettsiden til Oikos, og det ble fortsatt arrangert fagkurs ulike steder i landet. Men aktiviteter i samarbeid med fylkeslagene rettet mot produsenter og deres praksis ble tonet ned.

Ren Mat ble kvartalsmagasinet til Oikos, og var frittstående etter Redaktørplakaten. I egen beskrivelse av magasinet i 2020 heter det at Ren Mat skriver om ekte mat, besøker bønder, intervjuer folk med gode meninger og gir dere oppskrifter, tanker og tips til en grønnere hverdag. Det gis ut flere interesseaviser og magasiner som handler om mat, men ingen er så rendyrket på helse, et grønnere liv, økologisk og ekte mat. Per 2020 er Ren Mat fortsatt et velrennomert magasin som når ut til store grupper. Sammenlignet med NØLL sitt magasin Jordvett har Ren Mat etter hvert fått et mer forbrukerrettet innhold på bekostning av jordbruksfaglig og landbrukspolitisk stoff.  

Oikos ble organisert med region-, fylkes- og lokallag, supplert av ulike faggrupper. Landsstyret, med styreleder og nestleder, skulle velges etter innstilling fra en valgkomité. I landsstyret fikk Biologisk-dynamisk Forening én styreplass. Det har også organisasjonens medarbeidere. Daglig leder og administrasjon fikk kontor i Oslo, som de fortsatt har (per 2020).

I perioder har Oikos hatt en sterk vekst og utvikling. Ved utgangen av 2012 var det registrert 2 370 medlemmer, og 2 075 abonnenter av Ren Mat som ikke var medlemmer. Ved utgangen av 2015 hadde Oikos 5 036 medlemmer, og i tillegg 2 345 abonnenter av Ren Mat. 

Oikos-Økologisk Landslag skiftet navn til Oikos-Økologisk Norge, og fra 2018 ble navnet bare Økologisk Norge (ØN). Ved etableringen ble Oikos valgt som organisasjonsnavn med utgangspunkt i begrepet økologi som stammer fra de to greske ordene Oikos (hushold) og Logos (fornuft). En årsak til utfasing av navnet Oikos var usikkerhet knyttet til forståelsen og forvekslinger med annen bruk av lignende uttrykk.

Ved utgangen av 2019 hadde ØN følgende regionlag: Økologisk Agder, Økologisk Innlandet, Økologisk Vestland, og Økologisk Nord-Norge, og følgende fylkeslag: Økologisk Møre og Romsdal, Økologisk Nord-Trøndelag, Økologisk Sør-Trøndelag, Økologisk Rogaland, Økologisk Buskerud, Økologisk Vestfold, Økologisk Østfold og Økologisk Oslo/Akershus.

Regionlagene hadde disse lokallagene: Økolaget i Sande, Økologisk Øst, Økologisk Hadeland, Ås Økolag, Oslo og Omegn Økologiske Hagebrukslag, Telemark Urtelag, Økologisk Bergen, Nord-Østerdalen Økologiske Landbrukslag, Økologisk Sunnfjord, Lørenskog Økolag, Økologisk Veten, Valdres og Land Økologiske Landbrukslag. 

Aktivitetsoversikten for 2019 viser mangfoldet og oppslutningen om initiativer i regi av Økologisk Norge. Fra årsmeldingen 2019.

Dette viser et stort engasjement og en stor oppslutning om ØN sitt arbeid. Organisasjonen har også fått tillit hos myndigheter og faglag og gir innspill til de årlige jordbruksforhandlingene. Per 2020 har ØN en stor prosjektportefølje finansiert med midler til utviklingstiltak innen økologisk landbruk over jordbruksavtalen. Prosjektstøtten kommer i tillegg til organisasjonsstøtte til drift over statsbudsjettet. Av større prosjekter kan nevnes Økodemo i butikk, Åpen Økologisk Gård, Økouka, Informasjon til folket, Andelslandbruk, Økologisk mat på arrangementer (innen kultur, friluftsliv og idrett) og Dyrk framtida – flere skolehager i Norge. Sist, men ikke minst, har ØN fra 2016 hatt prosjektlederansvar for det store samarbeidsprosjekt Landbrukets Økoløft, som fortsatt pågår (per 2020), se Store nasjonale satsingsprogrammer. I tillegg har organisasjonen vært involvert i andre organisasjoners prosjekter og arrangementer.

Bakgrunnen for etableringen av Debio er beskrevet i Sertifiseringsordning for økologisk landbruk - Debio og i innledningen til dette kapittelet om konsolideringsfasen. Debio skulle være en brobygger og et tillitsskapende ledd mellom produksjon og forbruk. Organisasjonsstrukturen måtte derfor ivareta hensynet til habilitet og troverdighet i sertifiseringsarbeidet. «Det økologiske miljøet» stod samlet bak etableringen av Debio og av Ø-merket som fortsatt er i Debios eie (per 2020). Ø-merket bekrefter sertifisert økologisk produksjon i Norge.    

Spørsmålet i hvilken grad opplysningsvirksomhet i Debios regi til fremme av Ø-merket kunne kombineres med oppgaven som habilt og troverdig sertifiseringsorgan har blitt reist ved flere anledninger, internt og eksternt. Sertifiseringsoppgaven vil jo, teoretisk sett, kunne misbrukes og tilpasses kortsiktige ønsker om større økologisk produksjon og bruk av Debios Ø-merke. Samtidig ble det fra flere hold etterlyst muligheter for at Debio selv skulle kunne styrke produsentenes og forbrukernes kjennskap til og kunnskap om organisasjonens eget merke.

Fra siste halvdel av 1990-tallet har fastsetting av gebyrer for inspeksjoner og sertifisering av gårdsbruk, foredlings- og omsetningsbedrifter vært myndighetsstyrt. Finansieringsmodellen som ble lagt til grunn var at om lag 1/3 av kostnadene skulle dekkes av gebyrer fra brukerne og resten over statsbudsjettet med tildeling fra Mattilsynet. Midler til promotering av Ø-merket i Debios regi lå ikke inne i budsjettene som en egen post. 

Offentlige prosjektmidler til Debio for markedsføring av Ø-merket har blitt tildelt i svært begrenset omfang. Det alt vesentlige ble tildelt informasjonskampanjer med flere aktører og der andre enn Debio hadde prosjektledelse. Dagligvarehandelen har også hatt en sentral rolle gjennom produktannonsering og på annen måte. Etter at Matmerk fikk ansvaret for generisk markedsinformasjon, ble informasjonsarbeidet knyttet til Ø-merket for en stor del planlagt og gjennomført i deres regi. 

I Sverige har situasjonen vært annerledes. I gebyrene til den private sertifiseringsinstansen KRAV, som tilsvarer norske Debio, har det hele tiden inngått en andel til markedsføring av KRAV-merket i KRAVs egen regi. Tanken har vært at større kjennskap til og kunnskap om KRAV-merket vil tjene produsentenes interesser, som de derfor må være med å finansiere.

Debios primære oppgaver knyttet til kontroll og sertifisering ble ytterligere forsterket med den rollen Debio fikk da EUs bestemmelser og regelverk for økologisk produksjon ble innført i Norge gjennom EØS-avtalen i 1994. Spørsmålet oppsto om Debio skulle få delegert ansvar til å fortsette sin virksomhet, eller om myndighetene skulle overta kontroll og sertifisering av økologisk produksjon som en statlig oppgave.

Hvorfor myndighetene så seg best tjent med å delegere utøvende myndighet til Debio er beskrevet i Regelverksutvikling i Norge og Ren statskontroll eller samarbeid med private aktører. Ansvaret for forvaltningen av et offentligrettslig regelverk forsterket uten tvil formelle krav til habilitet og behov for en tydelig grensegang mot virksomhet knyttet til promotering av Ø-merket, økologisk produksjon og forbruk. 

Men spørsmålet om Debios kompetanse og nettverk kunne komme til nytte i enda større grad ved å la Debio utføre oppgaver utover sertifisering av økologisk produksjon, har blitt reist med jevne mellomrom. I rapporten fra arbeidsgruppen som Landbruksdepartementet nedsatte i 1999 for å utarbeide forslag til markedsstrategier, se Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter, var ett av rådene å etablere et «Opplysningskontor for økologiske produkter». Debio skulle tillegges sekretariatsansvaret for markedskommunikasjon med et eget budsjett, adskilt fra sertifiseringsoppgavene. Men dette rådet ble ikke tatt til følge. Landbruksdepartementet presiserte tvert imot at det ikke var aktuelt med en slik rolleblanding. 

Debio videreutviklet praksis og kompetanse som kontroll- og sertifiseringsinstans, men ble også involvert i prosjekter der informasjon om økologisk produksjon og om Ø-merket stod sentralt. I Informasjonskampanjer og generisk markedsføring om informasjonskampanjer og generisk markedsføring, er det nevnt eksempler på dette. Debio deltok, men ikke som hovedansvarlig. Ø-merket ble omtalt på Debios nettsider og i Debios informasjonsmateriell som Debios eiendom, men ble ikke markedsført og promotert gjennom større kampanjer i egen regi.

Nye og utvidede virksomhetsområder, utover økologisk landbruk, fikk etter hvert aktualitet. Et nytt sertifiseringsområde ble marin produksjon, og Debio utførte Global Gap-revisjoner, en internasjonal miljøstandard for sjømat som omfatter alle ledd fra fangst til ferdig produkt. Debio inngikk også en avtale med KSL Matmerk om å utføre KSL-revisjoner, Kvalitetssystem i landbruket, en standard med sjekklister og veiledere knyttet til lover, forskrifter og krav fra varemottakere som brukes i revisjoner av gårdsbruk. I første omgang omfattet avtalen KSL-revisjoner på gårdsbruk med økologisk produksjon for å effektivisere revisjonsarbeidet rettet mot landbruket ved å redusere antall besøk hos bonden. Senere ble det også inngått avtaler om KSL-revisjon av konvensjonelle gårdsbruk i Debios regi.

Samarbeidet mellom KSL Matmerk og Debio, og det faktum at begge organisasjoner var eiere og forvaltere av merker som Nyt Norge og Spesialitet (KSL Matmerk), og Ø-merket og Bærekraft-merket (Debio), førte til at det i 2010 ble startet sonderinger om etablering av et nytt, felles sertifiseringsselskap. Intensjonen var å samordne og effektivisere tilbud og utførelse av ulike sertifiseringstjenester for norsk landbruk og matproduksjon generelt. 

Prosessen med sonderinger var også understøttet av føringer i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan Økonomisk, agronomisk – økologisk! fra 2009, der det heter: Det skal i løpet av en treårs periode vurderes hvilken rolle/funksjon de ovennevnte (KSL Matmerk, Debio og Norsk Landbruksrådgivning) kan fylle for å komplettere utviklingen av veiledning og kontroll i økologisk produksjon samt mulige andre merkeordninger der sertifisering og eventuelt inspeksjon inngår eller bør inngå. Videre heter det i handlingsplanen: Debio representerer en betydelig kompetanse som i fremtiden også kan bli aktuell for andre typer kontrollordninger både knyttet til økologisk og konvensjonelt landbruk. En videreutvikling av Debio bør derfor legge vekt på å styrke kompetansedelen omkring revisjon og sertifisering i landbruket generelt og i økologisk produksjon spesielt.

I 2011 ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å utrede spørsmål knyttet til struktur og organisering av en felles revisjons- og sertifiseringsvirksomhet for primærproduksjon og næringsmiddelbedrifter som skulle dekke både konvensjonell og økologisk produksjon. Etter grundige vurderinger og kontakt til LMD, konkluderte Debio og Matmerk med at forutsetningene ikke var til stede for å gjennomføre en nyetablering slik situasjonen var da.  Ved en eventuell overføring av sertifiseringsvirksomheten til et nytt, felles selskap, måtte Debio i tilfelle reorganiseres med hovedoppgaver knyttet til merke- og regelverksforvaltning.

Debios årsmøte i 2010 ga tilslutning til å skille ut sertifiseringsdelen i Debio i et eget datterselskap med flere eiere. I sluttrapporten fra utredningen i regi av KSL Matmerk og Debio ble det likevel konkludert med at forutsetningene for etablering av et nytt sertifiseringsselskap ikke var til stede. Organisasjonsstrukturen i Debio forble derfor uendret. Omtale fra årsmøtet i «Ren Mat» 2-2010.

Som tidligere omtalt var det ingen selvfølge at Debio skulle få delegert myndighet til å utføre økologitilsyn på vegne av norske myndigheter etter inngåelse av EØS-avtalen i 1994. Senere har det ved flere anledninger blitt vurdert å trekke den delegerte fullmakten tilbake til Statens landbrukstilsyn/Statens næringsmiddeltilsyn, og senere til Mattilsynet. I sin årsrapport for 2008 til Landbruks- og matdepartementet stilte Mattilsynet spørsmål ved om det var hensiktsmessig å opprettholde et eget, privat tilsynsorgan for økologisk produksjon. Men heller ikke da ble det foretatt endringer. Etter flere runder med vurderinger og avklaringer er Debio fortsatt en selvstendig organisasjon med de samme delegerte fullmaktene, og med en godt befestet posisjon (per 2020).

For å stimulere til økt forbruk av økologisk mat i storhusholdninger innførte Debio i 2013 en ordning med «valørmerker» i bronse, sølv, og gull som skulle fortelle om hvor store andeler økologisk mat som ble tilbudt i serveringer. Som pilot for det nye konseptet ble Nordic Choice Hotels (NCH) engasjert som prosjektpartner. Debio fikk tildelt midler fra Statens landbruksforvaltning (SLF), senere Landbruksdirektoratet, til prosjektet «Økt forbruk av økologisk mat i hotellrestauranter».

Målet var at alle norske Choice-hoteller skulle godkjennes for bronsemerket, som innebar en andel økologiske ingredienser på minimum 15 %, eller minimum 15 ulike økologiske produkter i serveringstilbudet. I prosjektet inngikk også produksjon av film og annonser i aviser og magasiner for å gjøre den nye merkeordningen kjent. 

Dette innebar en markant utvidelse av Debios virksomhet som sertifiseringsinstans, som nå også skulle omfatte planlegging og gjennomføring av markedsaktiviteter. Denne satsingen fikk som nevnt økonomisk støtte fra SLF, og dessuten positiv omtale i nyhetsmeldinger fra Landbruks- og matdepartementet. Det bekreftet en aksept for aktiv promotering av økologisk mat og Debios merker av Debio selv. Sikkerheten for at Debio opprettholdt nødvendig habilitet i sammenheng med kontroll og godkjenning av økologisk produksjon ble ivaretatt gjennom akkrediteringen fra Norsk Akkreditering, årlig oppfølging og tilsyn fra Mattilsynet som kontrollmyndighet, og gjennom Debios egen kontrollkomite «Debios komité for upartiskhet». 

I sammenheng med Choice-prosjektet og tilhørende kursvirksomhet ble det etablert et samarbeid med foregangsfylkeprosjektet Økt forbruk av økologisk mat i storhusholdninger – ØQ – i regi av Fylkesmannen i Oslo/Akershus og Østfold, se Store nasjonale satsingsprogrammer. Det ble også innledet et samarbeid med Nofima om ulike markedsaktiviteter. Debio fikk tildelt nye midler fra SLF til flere utviklingsprosjekter med markedsinnretning som gjorde at det nye virksomhetsområdet etter hvert fikk et betydelig omfang. Det oppsto derfor et behov for et tydeligere skille mellom Debios to virksomhetsområder: Sertifisering («trygge økologisk og bærekraftig produksjon») og markedsaktiviteter («fremme økologisk og bærekraftig produksjon, omsetning og forbruk»). 

I 2014 ble Debio forespurt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om å overta ansvaret for den utøvende veiledningstjenesten i fylker og kommuner knyttet til foregangsfylkeprosjektet ØQ. Da var tiden inne til å etablere et eget selskap for markedsaktiviteter, heleid av Debio. 

Etter en avklarende dialog med Landbruks- og matdepartementet og Mattilsynet, ble Debio-info (per 2020 DebioInfo) etablert i 2015 som et aksjeselskap med formål å informere, veilede og drive utviklingsprosjekter på økologiområdet og på andre områder knyttet til bærekraftig produksjon og forbruk.

I henhold til vedtektene er Debios formål å trygge og fremme økologisk og bærekraftig produksjon, omsetning og forbruk. DebioInfo ble etablert i 2015 for å ivareta «fremme-funksjonen» med opplysnings- og markedsføringsvirksomhet, adskilt fra «trygge-funksjonen» knyttet til sertifisering.

Sertifiseringsvirksomheten er per 2020 organisert under DebioSert. Matvalget ble etablert under DebioInfo for å overta og videreføre oppgaver knyttet til foregangsfylkeprosjektet ØQ etter endt prosjektperiode. Matvalget bistår virksomheter i offentlig og privat sektor som vil utvikle økologiske og bærekraftige menyer og måltider, tilbyr gratis førsteråd til storhusholdninger, holder kurs og seminarer, og sørger for annen oppfølging, se Økologisk mat i storhusholdninger. Matvalgets virksomhet er finansiert med tilskudd fra Landbruksdirektoratet i tillegg til inntekter fra betalte tjenester.

Debio har alltid vært en åpen medlemsorganisasjon som skal sikre tillit og samarbeid mellom alle aktører innen økologisk og bærekraftig produksjon, omsetning og forbruk. Medlemmene er organisasjoner knyttet til disse tre leddene i varekjeden, «fra fjord og jord til bord». Enkeltvirksomheter, som sertifiseres av Debio, kan ikke være selvstendige medlemmer. Årsmøtet er Debios øverste organ og velger styrets medlemmer fra de tre medlemskategoriene. 

Debios egen beskrivelse av sin virksomhet, fra nettsiden 2020.

Per 2020 er Debios hovedkontor på Bjørkelangen, mens virksomheter under DebioInfo har også kontor i Oslo, både i sentrum og på Gartneriet/Bygdø Kongsgård, der Matvalget har tilhold. Debios kvalitetsrevisorer, som årlig besøker alle Debio-sertifiserte virksomheter for kontroll og veiledning, har tilhold ulike steder i landet.

Opprettelsen av stiftelsen Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) er omtalt i Etablering av forsøksring og kompetansesenter for økologisk landbruk. I tillegg til hovedsetet på Tingvoll gard hadde NORSØK i flere år en mekanisk avdeling i Aure. Arbeidet der omfattet utvikling av utstyr spesielt tilpasset økologiske produksjoner, som flammeutstyr mot ugras.

NORSØK er eier av Tingvoll gard. Stiftelsens styre har hele tiden bestått av representanter fra ulike miljøer. Som det «sorte får» i landbruksforskningen har det vært viktig å kunne samarbeide bredt, både med forskningen, myndigheter og med andre organisasjoner innen økologisk landbruk. De siste årene har Tingvoll kommune, Møre og Romsdal fylkeskommune, landbrukets faglag og Økologisk Norge vært representert i styret, i tillegg til én representant fra relevante forskningsmiljøer og én fra de ansatte.

Myndighetenes ønske om effektivisering av FOU-virksomheten førte til at NORSØK, Jordforsk og Planteforsk ble slått sammen til Bioforsk i 2006. De ansatte i NORSØK ble fra januar 2006 overført til den nye organisasjonen i form av en egen, nyopprettet avdeling på Tingvoll, Bioforsk Økologisk. 

Stiftelsen NORSØK videreførte eierskapet til Tingvoll gard. Bioforsk Økologisk leide administrasjonsbygget og andre nødvendige fasiliteter på gården. De ti neste årene var NORSØKs oppgaver først og fremst knyttet til drift av Tingvoll gard gjennom en forpaktningsavtale med de driftsansvarlige, tilrettelegging av gardsbruket for demonstrasjons-, forsøks- og registreringsarbeid, og å stille egnede fasiliteter til disposisjon for forskning, formidling, rådgivning og demonstrasjoner. Styrefunksjonen ble opprettholdt.

Fra juli 2015 ble Bioforsk en del av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), sammen med Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Norsk institutt for skog og landskap. Etter opprettelsen av Bioforsk var det utfordrende å få på plass et tilfredsstillende handlingsrom for arbeidet med økologisk landbruk knyttet til Bioforsk Økologisk på Tingvoll. 

Situasjonen var til tider dramatisk da NIBIO ble etablert gjennom en fusjonsprosess, og roller og oppgaver i den nye organisasjonen skulle avklares. Utdrag fra et oppslag i Landbrukstidende.no, juni 2015.

I forbindelse med etableringen av NIBIO ble følgende politiske beslutning gjort kjent gjennom en pressemelding: «Nasjonalt kompetansesenter for økologisk landbruk og matproduksjon» avvikles fra 1.7.2015 i NIBIO, og stiftelsen NORSØK på Tingvoll tilbys å overta oppgaver og ressurser fra NIBIO. 

I januar 2016 var den «lykkelige skilsmissen» et faktum. 12 av medarbeiderne knyttet til Bioforsk Økologisk på Tingvoll ble tilbakeført til NORSØK ved en virksomhetsoverdragelse initiert av Landbruks- og matdepartementet. Etter «skilsmissen» har de øvrige ansatte i Bioforsk Økologisk fortsatt vært ansatt i NIBIO i et «lykkelig samboerskap» med NORSØK på Tingvoll gard. Det har i ettertid vært et godt faglig samarbeid mellom NORSØK og NIBIO-ansatte, også andre steder i landet.  NORSØK ble tildelt midler fra Landbruks- og matdepartementet til gjenoppbygging av virksomheten de to første årene, og har fra 2016 hatt en egen post på Statsbudsjettet. Midlene skal gå til «… utvikling og formidling av kunnskap om produksjon og forbruk av økologisk mat.». 

Etter den nye organiseringen av landbruksforskningen har NORSØK blitt godkjent som fullverdig søker på midler fra Norges Forskningsråd.