Opplæringstilbud innen økologisk landbruk

Hovedbilde: Gårdbruker Ingemar Johansson på Nordre Sletner gård leder studiearbeid med praktikanter på 1970-tallet. Foto: Privat

Med den voksende interessen for natur, miljø og alternativ livsstil på 1960 og -70-tallet var det mange ungdommer som ville lære mer om hvordan deres brennende engasjement kunne omsettes i praktisk handling. Jordvern og naturforsvarlig matproduksjon var en del av det interessefeltet som ikke minst byungdommer ble tiltrukket av. Mange hadde, naturlig nok, et noe drømmeaktig og lite realistisk forhold til hva et liv på gård ville innebære. De manglet ofte den faglige kunnskapen og erfaringen som skulle til for å lykkes med plantedyrking og husdyrhold i praksis. Forsøk på å drive alternativt jordbruk, og å praktisere en alternativ livsstil med alternative boformer, selvberging og et lavt materielt forbruk, fikk derfor et dårlig omdømme i mange bygder.

Men ungdommene ble også møtt med glede over at nedlagte gårdsbruk og ubrukt jord igjen ble tatt i bruk. Engasjement og virketrang skortet det ikke på! Utdannings- og opplæringstilbudet var imidlertid svært begrenset, og de måtte prøve seg frem på egen hånd og bygge på egne erfaringer. Og resultatene ble ofte deretter. Det var ingen gartner- eller landbruksskoler i Norge som kunne tilby opplæring i alternative driftsformer på den tiden. Og om tilbudet hadde vært til stede ville nok mange ha sett seg om etter andre muligheter likevel. Dragningen mot jordbruket var nemlig også et uttrykk for en flukt fra det urbane livet med tradisjonell skolegang, teoretiske fag og krav og forventninger fra foreldregenerasjonen til formell utdanning.

I fravær av landbruksskoler fantes det imidlertid veletablerte gårder som fungerte som opplærings- og erfaringssteder for ungdommer som søkte alternative jordbruksformer. De kunne tilby en slags blanding av skolering i landbruk og folkehøyskolevirksomhet. Disse gårdene hadde ingen formell status som undervisningssteder, og var uten karakterer og vitnemål. Det siktes her til de biodynamiske gårdene som fra midten av 1970-tallet etablerte praktikantordninger med opphold som hadde en varighet fra noen måneder til et helt årsløp eller lenger. Nordre Sletner gård i Eidsberg, Frilund gård på Bjørkelangen, Rønnerud gård i Jevnaker og Alm gård i Stange var eksempler på slike gårder.

I tillegg til praksis og hjelp i gårdsdriften deltok praktikantene i organisert studiearbeid og ulike sosiale og kulturelle aktiviteter. Opplegg og innhold varierte fra gård til gård. Til studiearbeidet hørte vanligvis en innføring i Rudolf Steiners landbrukskurs som den biodynamiske metoden bygger på, foruten agronomiske temaer i tilknytning til den allsidige driften som preget disse gårdene. Til det sosiale feltet hørte det å bo i et fellesskap med felles husholdning, samhandling og hensyntaken til andre. Det kulturelle feltet var preget av temaer som supplerte de rent jordbruksfaglige. Arne Krohn Nielsen, forhenværende steinerskolelærer, kom i en lang periode til disse gårdene i én uke hvert år og underviste i historie, mytologi, akvarellmaling og mye annet. Innøving av skuespill hørte også noen steder til programmet, både for intern fremføring og for et publikum utenfor gården.

Landbruksfaglig var det bøndene selv som hadde hovedansvaret for studiearbeidet. Oftest var både mann og kone involvert i oppfølging av ungdommene faglig, og i deres ve og vel. Det kunne være 6-8 praktikanter som bodde på gården over vinteren, mens det sommerstid var langt flere. Dette var spesielt for Norge. Gårdene tiltrakk seg derfor ungdommer fra mange land, og utenlandske ungdommer utgjorde til tider et flertall. Mange etablerte varige vennskap og samarbeid, og noen fant sin livsledsager i løpet av tiden som praktikant på en norsk biodynamisk gård.

I tilknytning til praktikantordningen samarbeidet gårdene fra midten av 1970-tallet til langt ut på 1980-tallet om å arrangere felles seminarer for praktikantene med 4-6 helgesamlinger i vinterhalvåret. Samlingene fant sted vekselvis på de ulike gårdene. 

De årlige orienteringskursene i Oslo, som Biologisk-dynamisk Forening startet på 1960-tallet, var et åpent tilbud til alle interesserte. Kursene omhandlet biodynamisk jordbruk i teori og praksis. Erfarne bønder foreleste. Orienteringskursene ble høyt verdsatt og retningsgivende for mange i deres videre veivalg innen jordbruket. Trygve Sund på Alm gård i Stange hadde i flere år ansvaret for tilsvarende kurs i Bergen.

Fra midten av 1970-tallet ble økologisk landbruk også et tema som flere studenter ved Norges Landbrukshøgskole på Ås (nå NMBU) interesserte seg for. Det ble arrangert helgeseminarer med et stort antall deltagere, og med foredragsholdere fra inn- og utland. Bo D. Petterson fra Nordisk Forskningsring i Sverige, og den første professor i økologisk landbruk i Europa, Jan diek van Mansveld fra universitetet i Wageningen i Nederland, bidro sammen med andre til å gi seminarene et solid faglig innhold. Et sterkt studentengasjement og en aktiv påvirkning overfor høyskolens ledelse over flere år førte i første omgang til etablering av et valgfag i økologisk landbruk, senere til et eget fagområde med både forskning og undervisning.

Vossaseminaret ble et begrep og et årlig samlingspunkt i det økologiske landbruksmiljøet i Norge. Foranledningen til det første seminaret i 1981 var en studietur som Tor Næss ved Telemark Distriktshøgskole arrangerte til Sør-Norge og Skåne. Med på turen var også Ivar B. Løne fra Voss. Han ble så begeistret og inspirert at han bestemte seg for å arrangere et eget seminar i hjembygden. Løne inviterte Vidar Rune Synnevåg til å forelese om organisk-biologisk jordbruk og Trygve Sund til å forelese om biodynamisk jordbruk. Seminaret fant sted på Voss jordbruksskule, som kom til å huse en lang rekke etterfølgende seminarer.

Fra Bergens Tidende, 18.02.1987.

Ivar B. Løne overlot etter hvert ansvaret til en komité som Vidar Rune Synnevåg ledet. Han ble en pådriver og ildsjel for å videreføre seminaropplegget. De fant sted på Voss hvert år sammenhengende i 20 år, og utløste flere andre satsinger. Den såkalte Hagebrukskampanjen var en følge av at Helge Myrmel lanserte ideen om et «hagebruksår» på Vossaseminaret. Vidar Rune Synnevåg og Geir Vie, bonde på Inderøy, ble oppnevnt som medlemmer til styringsgruppen for kampanjen som resulterte i en rekke lokale arrangementer, radioinnslag, en serie på NRK-TV om praktisk økologisk hagebruk og et nettverk av demonstrasjonshager over hele landet, foruten boken Økologisk hagebruk. Liv Torunn Sandvik ble ansatt som sekretær for Hagebrukskampanjen.

1. utgaven av «Økologisk hagebruk» kom i 1988. Bildet viser omslaget fra 2. utgaven som kom i 1997.

Da tiden for en endring var inne, og et solid miljø rundt økologisk landbruk var etablert ved Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland, tok Vidar Rune Synnevåg initiativ til å overføre den 20-årige tradisjonen med Vossaseminar til jord- og hagebruksskolen. Aurlandseminaret var slik sett en oppfølger av Vossaseminaret, og ble senere til Økoseminaret i Aurland. Av flere sentrale personer som har båret dette initiativet skal spesielt nevnes Olav Arnar Bø og Bjørg Fritsvold.

Program for «Aurlandseminaret», 2005.

Telemark Distriktshøgskole i Bø ble også et viktig seminarsted. Tor Næss var primus motor og en pådriver for å styrke hele det «økologiske miljøet», jf. den omtalte studieturen i 1981. Det samme året deltok mer enn 250 personer i det seminaret i Bø som utløste initiativet til å opprette Kontaktutvalet for alternativt jordbruk i 1982, se Samarbeidsutvalg for økologisk landbruk.

Mange norske ungdommer har fått utdannelse innen biodynamisk landbruk på Skillebyholm i Järna i Sverige. Det første utdanningstilbudet der startet i 1974 og var ettårig. På 1980-tallet ble utdannelsen toårig og fra 1996 treårig. Flere norske bønder, og andre med oppgaver innen økologisk landbruk, har vært elever på Skillebyholm. 

I Norge var Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland den første landbruksskolen som kunne tilby valgfag i økologisk landbruk, første gang i 1979. Skolen hadde etter sommerkursene for studenter, som ble arrangert første gang i 1972, allerede et godt omdømme blant ungdom som søkte seg til landbruket. På sommerkursene ble det gitt undervisning i ulike landbruksfag og i naturbruk. Flere fra den såkalte 68-generasjonen deltok. Elevene på de ordinære agronomkursene, som ikke bare kom fra Sogn og Fjordane, fikk allerede tidlig på 1970-tallet anledning til å prøve ut nye tanker og ideer i praksis i pakt med tiden. Skolen stilte en egen kjøkkenhage og egne grønsaksfelt til disposisjon. Her var det håndkraft og giftfri dyrking som gjaldt!

Sogn Jord- og hagebruksskule.

Lærer i jordbruksfag, Olav Arnar Bø, var en viktig pådriver og inspirator og har mye av æren for at valgfaget ble etablert. I 1987 gikk rektor Kåre Torvik og lærerrådet inn for å søke Landbruksdepartementet om status som landslinje for økologisk landbruk. Dette var modig og svært fremsynt av en landbruksskolerektor den gangen. Etter en omfattende prosess kunne landslinjen offisielt åpnes til skolestart i 1989 av May Liss Vesterdal, personlig sekretær for landbruksminister Gunnhild Øyangen. Det har siden vært betydelige utfordringer med fordeling av ansvar mellom staten og fylkeskommunen for finansiering av investeringer og drift. Dette fant sin løsning, og skolen har (per 2020) fortsatt en særegen nasjonal posisjon som videregående skole med undervisning i økologisk landbruk og bærekraftig samfunnsutvikling. Den er åpen for søkere fra alle landets fylker, og for søkere fra utlandet. Flere dyktige bønder, som driver økologisk landbruk i inn- og utland, har fått fagutdannelse og verdifull inspirasjon fra studietiden ved Sogn Jord- og Hagebruksskule.

Nybyggerskolen sør for Bodø, med undervisning rettet mot selvberging, var også tidlig ute med satsing på økologisk landbruk i tillegg til fiskerifag og husflidsfag. Praktisk arbeid i kombinasjon med teoretiske fag ble vektlagt. Lærere og elever drev skolen som et lite gårdsbruk i fellesskap.

Det ble også etablert et undervisningstilbud ved Telemark Distriktshøgskole (nå HiT) på 1980-tallet. Ansvarlig for opplegget var Tor Næss, tidligere omtalt i forbindelse med seminarer og studieturer. I tilknytning til undervisningen ble det anlagt flere parseller med økologisk dyrking. På den tiden var dette unikt i høyskolesammenheng. 

Også ved folkehøyskoler ble de nye impulsene tatt opp. Etter å ha undervist i temaet i om lag 10 år kunne Fosen folkehøyskole tilby grunnkurs i økologisk landbruk fra 1988. Flere gartner- og landbruksskoler kom etter hvert med tilbud om valgfag, og med arealer og deler av husdyrholdet omlagt til økologisk drift. 

Etter mange år med helgeseminarer ved Norges Landbrukshøgskole (NLH) på Ås, nå NMBU, ble kurset Alternativt landbruk – sammenlikning av ulike dyrkingsformer etablert i 1985 (6 studiepoeng). Svein Skøyen var ansvarlig lærer. I 1986 overtok Geir Lieblein ansvaret. Kurset endret navn til Økologisk landbruk i 1990. I flere år var det tre valgfag – PØL 100, PØL 200 og PØL 300. I 1999 overtok Tor Arvid Breland ansvaret for kursene som fortsatt eksisterer (per 2020), 35 år etter at de ble etablert!  

Økologisk landbruk var et tema som studentene ønsket å få undervisning i. Her fra forsiden av studentbladet «Tuntreet» ved Norges landbrukshøgskole, 6-1991.

Aksel Hugo har ledet arbeidet med å videreutvikle utdanningstilbudet innen økologisk landbruk. Fra 1992 har NLH hatt både innføringskurs, videregåendekurs med utarbeiding av omleggings- og driftsplaner, og spesialiseringskurs. 

------ 

Dette hovedkapittelet har i all hovedsak omhandlet perioden fra 1960 til 1990. For å vise det mangfoldet som etter hvert har utviklet seg, skal enkelte andre undervisningstilbud som har tilkommet senere også nevnes kort. Høgskolen i Innlandet, avdeling Blæstad i Hamar, var den første høyskolen i Norden som fikk godkjent et bachelorstudium i økologisk landbruk. Det var i 1998. Studiet har også blitt nettbasert. Initiativtaker og bærende kraft har vært høgskolelektor Thomas Cottis.

Høgskolen i Hedmark - årsstudium i økologisk landbruk.

BINGN – Biodynamic Inititative for the Next Generation Nordic – ble etablert i 2013 som en 3-årig seminarbasert utdanning innen biodynamisk jordbruk, basert på et nordisk samarbeid. Undervisningen gjennomføres med 5-6 årlige samlinger. Under studiet bor og praktiserer studentene på ulike biodynamiske gårder. Samlingene med fellesundervisning finner sted vekselvis i deltakerlandene.

---- 

På 1960 og -70-tallet oppsto en voksende kunnskapshunger og et stigende engasjement blant ungdom for alternative jordbruksformer, som til en viss grad ble fanget opp av praktikantordninger på økologiske gårder og av diverse seminarvirksomhet. 

På slutten av 1970-tallet kom de første undervisningstilbudene i økologisk landbruk som valgfag ved flere landbruksskoler i Norge. Først på 1980-tallet, og særlig på 1990-tallet, kom det tilbud om undervisning ved høyere læresteder som ga studiepoeng, og som også ble knyttet til forskning.