Rammer for historien, begrepsbruk og bilder

Rammer for historien, begrepsbruk og bilder

Historien om økologisk landbruk i Norge gjennom 90 år er

Skrevet av Emil Mohr, bearbeidet og kvalitetssikret av Morten Ingvaldsen. Redaksjonen avsluttet november 2020, siste publisering den
Del denne siden

Rammer og begrensninger

I fremstillingen vektlegges beskrivelser av bakgrunn og motiver for initiativer som ble tatt for å etablere organisasjoner, og for å utforme styringsdokumenter og satsingsprogrammer som har vært av stor betydning. Fremstillingen tar derfor ikke mål av seg til å fortelle «hele historien» om økologisk landbruk. I en slik sammenfattet beskrivelse er det heller ikke mulig å gi en fyllestgjørende omtale av alle enkeltpersoner som har hatt betydning i ulike sammenhenger. Noen vil derfor kunne oppleve at beretninger om enkelte hendelser mangler eller er mangelfulle. Som ved all historieskriving har forfatteren måttet gjøre et utvalg fra mange og rikholdige kilder som gjør at resultatet nødvendigvis vil få et visst subjektivt preg. 

 

Ambisjonen har vært å gi et bilde av forhold som har vært utløsende for å utvikle økologiske alternativer til det konvensjonelle landbruket. Fremstillingen fokuserer i all hovedsak på «hvorfor økologisk landbruk» og mindre på «hva økologisk landbruk er». Hvorfor ble det ansett som viktig å utvikle alternativer til det konvensjonelle landbruket med en egen organisering? Hva økologisk landbruk har vært og er i form av regelverk, forskningsresultater og omfang mht. antall gårdsbruk, foredlingsbedrifter og omsetning av produkter, blir bare omtalt der dette er av betydning for å belyse hovedmålet med fremstillingen.

Inndeling

Innledningsvis fortelles det noe om de store endringene som skjedde i jordbruket da tilførte driftsmidler som kunstgjødsel og kjemiske-syntetiske plantevernmidler ble tatt i bruk fra første halvdel av 1900-tallet. Utviklingen som fulgte, ble ikke entydig tolket som fremskritt. Fra flere hold ble det advart mot følgene en slik industrialisering kunne få for jordfruktbarhet, plantehelse, dyrevelferd og ernæringskvalitet. Som motvekt oppsto det etter hvert flere alternative jordbruksmetoder. Noen av pionerene bak, og viktige kjennetegn ved metodene, omtales i de innledende kapitlene.

Fremstillingen videre er inndelt i tre faser. Den første er kalt utformingsfasen med utprøving av et nytt idégrunnlag i praksis, som i Norge startet med de første initiativene rundt 1930. Med erfaringsgrunnlag fra utformingsfasen, og en stadig økende interesse for og oppslutning om økologiske driftsformer, stiftes ulike organisasjoner innen produksjon, forbruk og omsetning i perioden fra rundt 1960 til 1990. Denne fasen – kalt etableringsfasen – avløses av konsolideringsfasen fra rundt 1990. Posisjonen blir befestet, basert på det grunnlaget som er lagt i utformingsfasen og i etableringsfasen. Denne kronologiske beskrivelsen – med utformingsfasen, etableringsfasen og konsolideringsfasen – er brukt som en grov og skjematisk inndeling for å illustrere hva som var tidstypisk og motiverende for fremvekst og utvikling av økologisk landbruk i Norge.

Med sikte på at kapitlene skal kunne leses enkeltvis og frittstående, er noen hendelser gjentatt i kortversjon ett eller flere steder for å få sammenheng i hvert kapittel.

Begrepsbruk

Fra 1991 har EU gjennom en egen forordning hatt bestemmelser om hvilke krav som må være oppfylt i produksjonen for at landbruksprodukter skal kunne merkes og markedsføres som økologiske. Disse bestemmelsene ble tatt inn i norsk rett og ble en del av norsk lovgivning ved innføring av EØS II-avtalen i 1994. Da ble det ikke lenger tillatt å markedsføre landbruksprodukter som økologiske dersom produksjonen ikke var kontrollert og godkjent av den private og ideelle organisasjonen Debio, som fikk delegert myndighet som kontroll- og godkjenningsinstans fra Statens næringsmiddeltilsyn og Statens landbrukstilsyn (nå Mattilsynet).

 

Inntil begynnelsen av 1990-tallet ble begreper som biodynamisk-, biologisk- og økologisk landbruk anvendt i mange europeiske land, herunder i Norge, uten forankring i lovbestemmelser eller basert på offentlig godkjenning/sertifisering. En rekke privatrettslige godkjenningsinstanser ble imidlertid etablert i ulike land, tuftet på privatrettslige regelverk og merkeordninger, og basert på likeartede driftsprinsipper. Begrepet økologisk ble først tatt i bruk i Norge som en offisiell fellesbetegnelse for slike driftsretninger etter 1990. I denne beretningen brukes begrepet økologisk landbruk for enkelhets skyld som en fellesbetegnelse for initiativer og hendelser også før 1990-tallet, både i omtalen av driftsformer og av foregangspersoner som var pådrivere for utviklingen.

 

Av nordiske land var det Danmark som først tok i bruk begrepet økologisk, og som allerede i 1987, før EUs forordning trådte i kraft, sørget for en nasjonal lovbeskyttelse av begrepet. På den tiden, og frem til begynnelsen av 1990-tallet, var den vanligste norske betegnelsen for tilsvarende produksjon biologisk eller alternativt, men til en viss grad ble også økologisk brukt. I en periode ble begrepene også brukt sammen (biologisk/økologisk) før økologisk, som nevnt, ble den offisielle felles benevnelsen for alle driftsformer som oppfylte visse felles minstekrav.

 

Biologisk brukes fortsatt i land som Tyskland og Frankrike (Biologisch og Biologique). I engelskspråklige land brukes organic. Innholdsmessig er disse benevnelsene identiske med det vi her i landet benevner som økologisk. Det er derfor ikke uvanlig å se organisk i norske tekster som er oversatt fra engelsk. Den korrekte oversettelsen for organic når det gjelder landbruk og landbruksprodukter, er imidlertid økologisk.

 

Økologisk er altså en fellesbetegnelse for ulike driftsmetoder. Disse har oppstått i forskjellige land og til ulike tider, men med noen karakteristiske felles særpreg som gjør dem så like at de går under fellesbetegnelsen økologisk. Til disse driftsmetodene hører organisk-biologisk og biologisk-dynamisk. I denne fremstillingen brukes benevnelsen biodynamisk i stedet for biologisk-dynamisk fordi dette begrepet har festet seg i dagligtalen. I foreningsnavn og i faglitteratur brukes imidlertid biologisk-dynamisk fortsatt ofte slik benevnelsen opprinnelig var.

 

Fremstillingen omhandler økologisk landbruk og innbefatter ikke økologisk marin produksjon. Beskyttelsen av begrepet økologisk for marine produkter har for øvrig blitt hjemlet i det samme europeiske og norske lovverket som begrepet økologisk for landbruksprodukter.

Kilder

Fremstillingen er i en fortellende form uten fortløpende kildehenvisninger. Unntaket er navn og årstall på utredninger, handlingsplaner o.a. som det siteres fra. Beskrivelsene er i stor grad basert på beretninger fra personer som tok del i viktige begivenheter. Forfatteren har supplert med kunnskap og kjennskap fra egen deltakelse i ulike organisasjoner og prosjekter.

Enkelte faktaopplysninger er hentet fra nettsider og offentlige dokumenter, men gjengitt i en omskrevet form med tanke på stilmessig tilpasning. Direkte sitater er angitt i kursiv. Systematisk faktasjekk av alle beretninger har ikke vært mulig. Det tas derfor forbehold om at gjengivelser av hendelser og utsagn kan være unyanserte eller upresise.

 

Grete Lene Serikstad i NORSØK har gjennomgått og bidratt til å kvalitetssikre innholdet fortløpende under utarbeidelsen. Hun takkes også for tekstbidrag og for å fremskaffe oversikter over hendelsesforløp knyttet til forskning og utvikling. Hennes erfaringer fra et mangeårig engasjement innen økologisk landbruk, og hennes oversikt over deler av det organisasjons- og utviklingsarbeidet som har vært viktig for utviklingen, har hatt betydning for den vidtfavnende formen som fremstillingen har fått.

 

En kildetilgang av uvurderlig betydning har vært etterlatte skriv og notater fra Einar Grepperud som døde i 2007. Dette materialet er dels artikler og dels fra en privat og upublisert samling som er overlatt til forfatteren. Viktig kildemateriale har også vært jubileumsbøker (Norsk Økologisk Landbrukslag 20 år, Norsk senter for økologisk landbruk 20 år), årsmeldinger fra organisasjoner, utredninger, nettsider og andre publikasjoner.

Kristian Ormset har stått midt i begivenhetenes gang ved etablering av den første fagseksjonen og kompetansesenter for økologisk landbruk. Han takkes for beretninger og vinklinger som bare han har kunnet gi. Vidar Rune Synnevåg har gjennom hele sitt voksne liv vært involvert i utvikling av økologisk landbruk på ulike måter. Han takkes for beretninger fra blant annet årene da Norsk Økologisk Landbrukslag ble etablert. Gerald Altena var sentral ved etablering og drift av Produsentlaget og har siden arbeidet med regelverksutvikling i Debio. Han takkes for informasjon og for deling av kildemateriale.

 

Det som først og fremst kjennetegner økologisk landbruks historie er samspillet mellom mange enkeltpersoner og faktorer som tilsammen utgjør en mangfoldig helhet. Derfor rettes det også en stor takk til alle andre – bønder, bedrifter, organisasjoner, myndigheter og forbrukere – som hver på sin måte har støttet opp om utviklingen av økologisk landbruk i Norge!

Redaksjonen ble avsluttet november 2020, så hendelser etter dette er ikke omtalt.