Motgang og medgang

Historien til økologisk landbruk i Norge forteller hvordan ideer og initiativer, som har hatt til hensikt å være et konstruktivt korrektiv til den rådende utviklingen i landbruket, har vokst seg sterke i medgang og motgang, og over tid befestet en solid posisjon i samfunnet. De fleste har i dag hørt om økologisk landbruk, og mange har oppfatninger og meninger om betydningen av økologisk matproduksjon og forbruk av økologisk mat. Vage forestillinger, ofte på et tynt kunnskapsgrunnlag, har ikke forhindret fremveksten av bestemte holdninger med både negativt og positivt fortegn. Oppfatningen av økologisk landbruk som et useriøst, livsfjernt og urealistisk alternativ henger nok fortsatt igjen i noen sammenhenger. Men det må kunne hevdes at det i stadig større grad blir referert til økologisk landbruk som en foregangsmetode for å kunne møte dagens og fremtidens utfordringer knyttet til helse, dyrevelferd, jordkultur, klima, miljø og ressursforvaltning på en forsvarlig og bærekraftig måte.

Utviklingen i produksjon og marked går i forskjellige retninger

Dersom fremgang og suksess bare måles i antall gårdsbruk som driver økologisk, og i prosentvis andel omstilte arealer og økologiske produkter, vil det lett kunne konkluderes med at interessen og engasjementet blant produsenter og forbrukere har nådd en topp, og at utviklingen per 2020 viser en nedadgående trend. 

Fra Nationen, august 2020.

Den negative utviklingen for omfanget av arealer med økologisk produksjon er spesiell for Norge, sammenlignet med øvrige nordiske land. Arealandelene er betydelig lavere hos oss enn i Sverige, Finland og Danmark.

Fra SIFO og OsloMet-storbyuniversitet sitt bidrag til Landbruksdirektoratets rapport 19/2020; «Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer».  

På den annen side viser etterspørselen etter økologisk mat og drikke en stadig økende tendens.

Fra Rapport 17/2019 «Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer» fra Landbruksdirektoratet. Tilsvarende rapport for 2019 har ikke tall som viser omsetning av økologiske varer i dagligvarehandelen. 

Ifølge ovennevnte rapport fra Landbruksdirektoratet var det en økning i omsetningen av økologiske landbruksvarer på 7,3 % fra 2016 til 2017, og 8,0 % fra 2017 til 2018. Omsetningen i dagligvarehandelen var på 2,816 mrd. kroner i 2018. I tillegg var det en betydelig omsetning gjennom spesialbutikker, gårdsutsalg og på markedsplasser som ikke vises i disse tallene.

Som for økologisk produksjon er også omsetningsverdien av økologisk mat og drikke i Norge vesentlig lavere enn i Sverige og Danmark.

Fra SIFO/OsloMet-storbyuniversitetet, bidrag til rapport 19/2020 fra Landbruksdirektoratet, «Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer».

I Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter er det en gjennomgang av styringsdokumenter og handlingsplaner fra Landbruks- og matdepartementet med bakgrunn i skiftende mål for utvikling av økologisk produksjon og forbruk. Fra Landbruksdepartements første handlingsplan i 1995 og frem til i dag (per 2020) har det vært uttrykt stor vilje til å understøtte utbredelsen av økologiske produksjonsformer. Begrunnelsen har i første rekke vært antatte effekter knyttet til økologisk landbruk som spydspiss for utvikling av landbruket generelt i en mer miljøvennlig retning. 

Målene har vært ambisiøse, men resultatene har aldri kunnet innfri forventningene fullt ut. I Riksrevisjonens gjennomgang omtales en rapport fra Riksrevisjonen der det pekes på at stimuleringstiltakene ikke har vært tilstrekkelige til å øke den økologiske produksjonen som ønsket, og at myndighetene ikke har lagt stor nok vekt på å stimulere etterspørselen etter økologiske produkter fra offentlig sektor. 

Skiftende statsråders engasjement for satsing på og profilering av økologisk produksjon og forbruk har naturlig nok også variert. Den første som viste en større interesse var Gunhild Øyangen, landbruksminister i Brundtland II-regjeringen 1986-1989, og i Brundtland III-regjeringen 1990-1996. 

I Etablering av forsøksring og kompetansesenter for økologisk landbruk er etableringen av NORSØK omtalt. Øyangen stod for den offisielle åpningen i 1987.  

Fra «Nordmørsposten» 06.02.1987. Statsråd Gunhild Øyangen sammen med Grete Lene Serikstad til venstre og Kristian Ormset ved åpningen av NORSØK.

Dag Terje Andersen etterfulgte Gunhild Øyangen som landbruksminister i Jagland-regjeringen i perioden 1996-1997. Han ønsket å videreføre satsingen på økologisk produksjon og deltok da Norge hadde utstilling på den internasjonale fagmessen for økologisk landbruk, Biofach, i Frankfurt i 1997. Temaet det året var økologisk produksjon og forbruk i nordiske land. Dag Terje Andersen var til stede på standen til Debio der det første økologisk sertifiserte akvaproduktet i verden ble lansert, norsk laks. I etterkant startet tyske Naturland med sertifisering av økologisk akvaproduksjon, og retningslinjer for økologisk akvaproduksjon ble senere tatt inn som en del av IFOAMs retningslinjer. De tok i stor grad utgangspunkt i det norske regelverket. Regler for økologisk akvaproduksjon ble senere en del av EUs forordninger for økologisk produksjon.

Fra Debio sin stand på Biofach i 1997. Landbruksminister Dag Terje Andersen (nr. 2 fra venstre), sammen med generalsekretær i IFOAM, Bernward Geier (ytterst til høyere), og deltakere fra den norske delegasjonen.  

Kåre Gjønnes var landbruksminister i Bondevik I-regjeringen i perioden 1997-2000 og en sterk talsperson for økologisk landbruk. Han vektla driftsformens betydning for norsk landbruk i flere stortingsmeldinger, og sørget for offentlig finansiering av den store informasjonskampanjen om økologisk produksjon og forbruk i 2000, se Informasjonskampanjer og generisk markedsføring. 

Fra statsråd Kåre Gjønnes sin innledning i Matpolitisk forum, 15. april 1998, i tilknytning til arbeidet med Stortingsmelding nr. 40 (Matmeldingen). 

Viljen til satsing på økologisk landbruk fortsatte med Bjarne Håkon Hanssen som var landbruksminister i Stoltenberg I-regjeringen i perioden 2000-2001. Foruten å ta initiativ til en storsatsing på økologisk sauehold, se Store nasjonale satsingsprogrammer, tok han også til orde for at skolemelken skulle være økologisk. 

Fra Stavanger Aftenblad, mars 2001.

Lars Sponheim var landbruks- og matminister i Bondevik II- regjeringen i perioden 2001-2005 og videreførte satsingen på økologisk produksjon og forbruk. Han innkalte ledere i dagligvarehandelen og i landbrukssamvirket til årlige møter og samtaler om hva som kunne gjøres for å få fortgang i utviklingen, og om hva hver enkelt aktør kunne bidra med på sine virkeområder.

Landbruks- og matminister Lars Sponheim om økologisk landbruk, A-Magasinet, april 2002.

Øverst: Fra NRK.no, august 2004. Nederst: Fra Bergens Tidende, mars 2005.

Den positive profileringen fortsatte med Terje Riis-Johansen som var landbruksminister i Stoltenberg II-regjeringen i perioden 2005-2008. Han fulgte opp Sponheims årlige møter med de store markedsaktørene.

Fra Nettavisen.no, mars 2006.

Øverst: Snøbrettkjører Terje Håkonsen, Kronprins Haakon og landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen smaker på økologiske epler under åpningen av in-formasjonskampanjen «Naturlig bort-skjemt mat», se Informasjonskampanjer og generisk markedsføring. Nederst: Fra Nettavisen.no, september 2006. 

Lars Peder Brekk var landbruks- og matminister i Stoltenberg II-regjeringen i perioden 2008-2012. Han la stor vekt på å fremsnakke økologisk landbruk og tok flere nye initiativer. Ordningen med nasjonale foregangsfylker kom i stand i 2009 knyttet til Landbruks- og matdepartementets nye handlingsplan «Økonomisk, agronomisk – økologisk!», «Nasjonal Økokonferanse 2010» ble arrangert, og det ble servert økologisk mat til spillere, trenerteam og presse under håndball-EM for kvinner på Lillehammer i 2010.  

Fra deltakerpermen og talen til statsråd Brekk på Nasjonal Økokonferanse 2010.

T.v.: Fra nettsiden til Statens landbruksforvaltning, desember 2010. T.h.: Fra fagbladet «Dagligvarehandelen, desember 2010.

Lars Peder Brekk var ofte på gårdsbesøk og fikk god kontakt med økologisk landbruk i praksis. Fra Avisenes Nyhetsbyrå i mars 2012 og NRK.no, mai 2012.

Statsrådene som etterfulgte Lars Peder Brekk hadde en mer nøktern holdning til økologisk produksjon og forbruk, men videreførte satsingen. Trygve Slagsvold Vedum var landbruks- og matminister i Stoltenberg II-regjeringen i perioden 2012-2013. Han la vekt på økologisk produksjon som et bidrag til landbrukets produktmangfold og muligheter for å tilby flere norskproduserte varer som forbrukerne etterspurte. I et skriftlig svar til stortingsrepresentant Per Roar Bredvold (Frp) fremhevet Vedum at satsing på økologisk landbruk skulle bidra til å fremme et mer miljøvennlig landbruk generelt. Samtidig la Vedum vekt på nødvendigheten av å øke den landbaserte matproduksjonen i takt med etterspørselen fra en voksende befolkning, jf. produksjonsmålsettingen i Meld. St. 9 (2011-2012).

Fra Dagens næringsliv, mai 2013.

Ønsket om en etterspørselsdrevet utvikling kom enda sterkere til uttrykk hos Vedums etterfølger Sylvi Listhaug, som var landbruks- og matminister i Solberg-regjeringen i perioden 2013-2015. På spørsmål fra Pål Farstad (V) om hvilke konkrete tiltak statsråden ville iverksette for å nå målet om 15 % økologisk forbruk og 15 % økologisk areal innen 2020, svarte Listhaug at målet var ambisiøst. Videre skrev hun: «Innsatsen for å nå målene om økologisk landbruk må vurderes ut fra et helhetlig perspektiv. Det er nødvendig å legge til rette for en balansert utvikling mellom produksjon og forbruk av økologisk mat, der markedets etterspørsel bør være styrende for den økologiske produksjonen». Sitatet er fra september 2015. 

Men Listhaug var også statsråd da Landbruks- og matdepartementet vedtok at Nasjonalt kompetansesenter for økologisk landbruk og matproduksjon (NORSØK) i Tingvoll skulle skilles ut fra NIBIO. Dette gjenopprettet NORSØKs tydelige rolle som aktør for å fremme økologisk landbruk i Norge. Prosessen er nærmere omtalt i Organisasjonsutvikling.

Fra regjeringen.no, september 2015.

Politiske endringsgrep, som Trygve Slagsvold Vedum varslet i 2013, nemlig at etterspørselen i markedet i større grad skulle være styrende for utviklingen av norsk økologisk produksjon, ble ytterligere forsterket av Listhaugs etterfølger, Jon Georg Dale, som var landbruks- og matminister i Solberg-regjeringen i perioden 2015-2018.

Fra ABC Nyheter, desember 2016.

I Stortingsmelding nr. 11 (2016-2017), Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, ble det nye politiske grepet tydeliggjort og befestet. De prosentvise målene for utvikling av økologisk produksjon og forbruk ble fjernet til fordel for en etterspørselsbasert utvikling: «Dagens målsetting for økologisk produksjon og forbruk er svært ambisiøs. Regjeringen legger til grunn at utviklingen innen økologisk produksjon og forbruk skal være etterspørselsdrevet».   

Men Dale var også opptatt av videre satsing og bred involvering av berørte aktører.

Fra Regjeringen.no, juli 2018.

Dales etterfølger, Bård Hoksrud, var landbruks- og matminister i Solberg-regjeringen i perioden 2018-2019. Han deltok ved åpningen av Dialogforumet som var en del av oppfølgingen av Nasjonal strategi for økologisk jordbruk, se nærmere omtale i Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter.

Fra Regjeringen.no, desember 2018.

Olaug Bollestad overtok som landbruks- og matminister i Solberg-regjeringen i 2019, og er den siste statsråden som omtales i denne fremstillingen frem til 2020. Bollestad har også vært tydelig på at økologisk produksjon har en viktig funksjon som en del av det helhetlige landbruket. Men hun har videreført en politikk som legger til grunn at utviklingen skal være styrt av etterspørselen i markedet og ikke av politiske mål for arealutvikling og forbruksvekst.

Fra NRK Rogaland, april 2019.

Denne gjennomgangen har vist hvordan landbruks- og matministere i perioden 1987-2020 har styrt etter skiftende politiske mål fra storting og regjering for utvikling av økologisk produksjon og forbruk, naturlig nok med skiftende engasjement og initiativkraft. Hele perioden har imidlertid vært preget av vilje til å videreføre en satsing som i sum har ført til at økologisk landbruk per 2020 har fått en solid posisjon som en naturlig del av det helhetlige norske landbruket. 

Det hører ikke med til denne fremstillingen å bedømme eller å gjøre analyser av hvilken betydning ulike regjeringer og statsråder har hatt for vekst og utvikling av økologisk produksjon og forbruk. Avsnittet som innleder dette kapittelet, Utviklingen i produksjon og marked går i forskjellige retninger, viser dessuten at faktorer som har vært med å påvirke utviklingen ikke utelukkende har vært under politisk kontroll. En tilsvarende gjennomgang av mål og strategier i Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og i landbrukets samvirkeorganisasjoner, ville nok også ha avdekket skiftende mål, satsinger og engasjement i styrende organer og på administrativt ledernivå.

I Norge har tallfestede mål for utvikling av økologisk produksjon og forbruk blitt avløst av en politikk som legger til grunn at utviklingen skal styres av etterspørselen i markedet. I EU, derimot, har tallfestede mål for utvikling av økologisk produksjon blitt skjerpet i 2020. Minst 25 % av EUs jordbruksarealer skal drives økologisk innen 2030. Forbrukernes interesse for økologisk mat knyttet til sunnhet og helse er bare én av flere styrende faktorer. Hensynet til naturmangfold og klimaeffekter tillegges en selvstendig betydning for mål og strategier. 

Fra EUs offisielle webside i dansk versjon, mai 2020.

EUs biodiversitetsstrategi tillegger økologisk landbruk viktige funksjoner i tilknytning til det grønne skiftet. Strategien gir uttrykk for en offensiv holdning på vegne av økologisk produksjon som må sies å være fraværende i Norge per 2020. 

Fra begrunnelsen for EUs biodiversitetsstrategi mot 2030, mai 2020.

I tilknytning til 25 %-målet vil EU-kommisjonen utarbeide en handlingsplan som skal hjelpe medlemslandene til å fremme tilbud og etterspørsel etter økologiske produkter, herunder forbrukerrettede informasjonskampanjer og som ledd i tiltak for å styrke «grønne anskaffelser» til det offentlige.

En brobygger

Det har vært mange meninger og synspunkter på betydningen av økologiske produksjonsmetoder som en del av norsk landbruk. I diskusjoner og dialog med myndigheter, fag- og interesseorganisasjoner, forsknings- og utviklingsmiljøer, markedsaktører og forbrukere, har personer med evne til å lytte og å være brobyggere spilt en viktig rolle. Én som har utmerket seg i så måte, og med faglig tyngde, er Aina Bartmann. 

Aina Bartmann Årets gulleple 2017 økologisk produksjon økomål økosatsing økoprodukter økologisk Debio DebioInfo bærekraft økologiske produkter økologisk landbruk økomat Debio biodynamisk biologisk-dynamisk landbruk jordbruk mat økomat.

Hun var geitebonde i 15 år og leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag fra 1992 til 1996, medlem i Bioteknologiutvalget, og i NOU-utvalget for utredning av styrkeforhold i verdikjeden for mat. Begge disse utvalgene har hatt betydning for utviklingen av økologisk landbruk og forbruk. Fra oppstarten i 2003 til 2014 var Bartmann daglig leder i Bondens Marked, og hun ledet Møtearena for økologisk produksjon og forbruk fra starten i 2007, se Samarbeidsutvalg for økologisk landbruk og Økologisk mat i storhusholdninger. Bartmann var prosjektleder for Landbrukets Økoløft fra oppstarten i 2016, se Store nasjonale satsingsprogrammer. I 2017 ble hun daglig leder i Nettverk for GMO-fri mat og fôr (GMO-nettverket). Aina Bartmann har med sin kunnskap, sitt engasjement og sine faglige nettverk hatt stor betydning som inspirator og formidler, og som et tydelig talerør for det «økologiske miljøet».

Frontene mellom ulike driftsretninger i landbruket, i denne sammenhengen mellom konvensjonelle og økologiske, har i perioder vært steile – også i Norge. Det har åpenbart vært tendenser til en oppfatning av hverandre som «bedrevitere» med liten åpenhet til å korrigere egne oppfatninger og holdninger. 

Forkjempere for økologisk landbruk som sertifisert driftsmetode vil nok hevde at de aldri har påstått at en praksis i tråd med gjeldende regelverk for økologisk produksjon har vært tilstrekkelig til å møte alle utfordringer knyttet til en fremtidig bærekraftig lokal, nasjonal og global matproduksjon. Kunnskapsgrunnlaget for å innrette landbruket på en miljø- og ressursforsvarlig måte, og samtidig sikre at landbruket kan produsere nok og helsebringende mat til en voksende befolkning, er jo stadig i endring. Å utvikle økologisk landbruk som en integrert virksomhet i samfunnet i stort omfang forutsetter dessuten at andre samfunnsfunksjoner også endres i en slik retning. 

Men helhetstenkningen, og premisset om å spille på lag med, kultivere og forsterke naturens egne prosesser, vil nok forkjemperne hevde at borger for en utviklingsmulighet som må omsettes i praktisk handling for at landbruket skal kunne utføre sitt mangfoldige samfunnsoppdrag på en forsvarlig måte i et langsiktig perspektiv. 

Innenfor fastlagte rammer og grunnleggende prinsipper må regelverket utvikles dynamisk i takt med kunnskapsutviklingen og erfaringer som stadig kommer til. Og selv om helheten er det viktigste, har også delaspekter blitt fremhevet som svært betydningsfulle. Norske myndigheter har i perioder lagt stor vekt på at økologisk landbruk skal ha en spydspissfunksjon for utvikling av landbruket generelt i en mer miljøforsvarlig retning, som i forbindelse med kontroll av ugras, sopp og skadedyr.

Økologisk landbruksproduksjon inngår i dag i landbrukets ordinære rådgivingsapparat. Mattilsynet har det overordnede ansvaret for sertifisering av hele verdikjeden fra jord til bord, og Norges forskningsråd har tatt økologisk landbruk med i sin prosjektportefølje. Slik sett har økologiske driftsformer blitt en integrert og akseptert del av landbruket generelt, som på den måten har fått et større mangfold. 

Men til tider har det også vært sterke motsetninger, som i noen tilfeller har vært forårsaket av utsagn om økologisk landbruks fortrinn og andre driftsformers mangler. Det grunnleggende siktemålet hos foregangspersoner og organisasjoner som har kjempet for en større utbredelse, har likevel vært å vise hvilke positive bidrag økologisk landbruk kan gi gjennom praksis, forskning og utviklingsarbeid. Meningsutvekslinger preges nå som oftest av gjensidig respekt, i motsetning til slik det ofte var på 1960- og 70-tallet, både i Norge og i andre land.  

Kritiske holdninger og utsagn, som er kunnskapsbaserte, saklige og godt faglig fundert, har virket konstruktivt og har gitt muligheter for endringer og forbedringer. At kritikken er tuftet på dette grunnlaget er særlig viktig når den kommer fra forskerhold og fra institusjoner med stor faglig tyngde og autoritet. Men det finnes eksempler på udokumenterte påstander av negativ karakter, også fra dette holdet, som har svekket tilliten til økologisk landbruk på en måte som mange har oppfattet som usaklig. 

Etter utgivelsen av en rapport fra det svenske Livsmedelverket om økologisk landbruk og miljø i 2016 ble følgende utsagn referert i norske aviser, basert på en tolkning av rapportens konklusjoner fra en seniorforsker i NIBIO. Hensikten må ha vært å vise at økologisk landbruk ikke er bedre for miljøet:

Uttalelser fra en seniorforsker ved NIBIO, gjengitt i VG, Sunnmørsposten og andre aviser i juli 2016. 

Den underliggende påstanden var at de som har tiltro til økologisk landbruk er «uutdannede mennesker». Etter at svenske kritikere av økologisk landbruk også hadde hevdet at rapporten konkluderte med at økologisk landbruk ikke er bedre for miljøet, ble denne tolkningen imøtegått av rapportens forfattere som ga klart uttrykk for at konklusjonene var feiltolket: 

Fra Dagens Nyheter, juli 2016.

I en annen sammenheng var påstanden at politikere og miljøorganisasjoner indoktrinerer folk til å tro at økologisk matproduksjon er bedre enn den konvensjonelle:

Fra Teknisk Ukeblad, april 2011.

Med noen unntak fra begge hold har debatten i Norge likevel vært nyansert og preget av vilje til dialog og til å lytte til «motpartens» synspunkter. Etter til dels sterke konfrontasjoner på 1970, - 80 og -90-tallet har utviklingen gått mer i den retningen. Enkelte landbruksfaglige miljøer har nok opplevd at økologisk landbruk har rokket ved «oppleste og vedtatte sannheter» på et sviktende kunnskapsgrunnlag. Toneangivende fagpersoner, som har opplevd dette som en personlig kritikk, har forståelig nok tatt til motmæle. Men åpenhet og gjensidig respekt har i stadig større grad kjennetegnet meningsutvekslinger mellom personer knyttet til ulike driftsretninger. 

I likhet med andre fagtemaer i samfunnsdebatten har også debatten om økologisk landbruk utvilsomt vært preget av kampen om «sannheten» med påberopt støtte fra ulike hold og forskningsrapporter. Tiden har imidlertid vist at holdninger og oppfatninger har måttet revurderes i lys av nyere forskning og kunnskap som har kommet til. Noen påstander på godt og vondt har blitt bekreftet, andre har blitt avkreftet. Dette gjelder for landbruket generelt, og også for økologisk landbruk.

På oppdrag fra Mattilsynet sammenlignet Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) i 2011 effekter av økologisk og konvensjonell produksjon på plantehelse, dyrehelse, dyrevelferd og folkehelse. Oppdraget ble gitt fordi Mattilsynet ønsket et bedre kunnskapsgrunnlag til å informere forbrukerne, veilede landbruksnæringen, tilpasse nasjonalt regelverk på en best mulig måte, og for å kunne bidra til å forbedre internasjonalt regelverk på et saklig grunnlag. Oppdraget omfattet ikke vurderinger av bærekraft eller miljøeffekter av produksjonsmetodene. Resultatene ble lagt frem i april 2014 og presentert i én hovedrapport og fem delrapporter, noe som bekreftet at gjennomgangen var omfattende.

Men måten resultatene ble presentert på vakte til dels sterke reaksjoner. Det oppsto strid om pressens tolkning av konklusjoner fra forskningen slik det ofte gjør. Presseoppslag i aviser, TV og radio kunne lett tolkes som at det ikke var funnet vesentlige forskjeller mellom de to driftsmetodene, med et etterlatt inntrykk av at etterspørsel etter økologisk mat nærmest var helt ubegrunnet. Skeptikere, som tidligere hadde uttalt seg kritisk til økologisk landbruk, fikk «vann på mølla» og brukte konklusjoner fra rapporten for alt de var verdt – og vel så det – til å forfekte egne synspunkter. 

All norskprodusert mat er trygg, het det. Det var, naturlig nok, liten oppmerksomhet om forhold som VKMs rapport ikke omtalte, som miljøeffekter og bærekraft. Faktorer som risiko for rester av kjemiske plantevernmidler i maten, konsekvenser for biologisk mangfold og for jordhelse, fikk også lite oppmerksomhet.

Fagbladet Dagligvarehandelen omtalte VKM-rapporten, april 2014.

iFinnmark.no omtalte også VKM-rapporten, april 2014.

Slike oppslag, og vinklingen som saken fikk i media, gjorde at flere tok til motmæle. Ikke bare organisasjoner knyttet til økologisk landbruk, men også forskningsmiljøer, ernæringsfysiologer og leger lot høre fra seg. Én som markerte seg med faglig tyngde var daglig leder i Oikos-Økologisk Norge, Regine Andersen. Hun laget en oversikt over funn i VKMs rapport og sammenlignet økologisk og konvensjonell produksjon og mat for hvert område som var undersøkt, utelukkende basert på VKMs egne beskrivelser og konklusjoner. Andersen fant at økologisk «scoret» best på de fleste områdene, noe hun mente var underkommunisert i presentasjonen og i omtaler av rapporten.

Regine Andersen skrev til Mattilsynet og uttrykte bekymring over det tapet av omdømme som VKM-rapporten uberettiget kunne påføre økologisk landbruk, og med anmodning om å korrigere det feilaktige inntrykk som etter hennes mening var gitt i medier og i offentlighet. I sitt tilsvar skrev Mattilsynet at de hadde forståelse for Oikos sin oppfatning av at omtalen av rapporten hadde vært mindre nyansert enn det konklusjonene i rapporten tilsa. For mer inngående informasjon om bakgrunnen for rapportens vurderinger og konklusjoner ble Oikos imidlertid anbefalt å ta direkte kontakt med VKM. 

Andersen engasjerte seg i dialog med medlemmer av komiteen, og fikk dekning i TV og radio (Dagsnytt 18, NRK Her og Nå, TV2-nyhetene, Radio Norge og P4-nyhetene). Hun skrev også kronikker i flere aviser.

Utdrag fra en kronikk i Nationen, juni 2014, der Regine Andersen fra Oikos-Økologisk Norge retter kritikk både mot VKMs habilitet og måten resultater fra rapporten ble fremlagt på. ​

Som nevnt var det ikke bare organisasjoner og personer knyttet til økologisk landbruk som reagerte på vinklinger i presentasjonen av VKM-rapportens premisser og konklusjoner. Tidsskriftet Dagens Medisin hadde også en omtale:

Fra «Dagens medisin», juni 2015. Senere i artikkelen heter det:

Folkeopplysning eller folkeforføring? 

I NRK-serien «Folkeopplysningen» med programleder Andreas Wahl, var økologisk landbruk tema i september 2016. Programserien hadde som uttalt mål «å undersøke nye tema hvor det er stort sprik mellom det folk tror og det forskningen kan fortelle oss».

I likhet med rapporten fra VKM vakte fremstillingen av økologisk landbruk i dette programmet sterke reaksjoner. Men til forskjell fra VKM-rapporten, som var basert på forskning og en klargjøring av hva undersøkelsen ikke omfattet, bar vinklingen og presentasjonsformen i TV-programmet etter manges mening preg av å være et angrep uten dekning i forskning og fakta, motivert av et ønske om å sverte økologisk landbruks omdømme på et «vitenskapelig» grunnlag. 

Fra Dagbladet, september 2016.

Programlederens påståtte hovedfunn, og hans hovedpoeng, var at det ikke fantes vitenskapelige bevis for at økologisk mat er sunnere, eller for at denne produksjonsformen er bedre for miljøet og for dyrevelferden, med unntak av kylling- og eggproduksjon. Blant temaer som ble tatt opp var smak, bruken av plantevernmidler, dyrevelferd, arealbruk og GMO (genmodifiserte organismer).

Påstander fra enkelte hold gikk ut på at programmet bar preg av å være laget av personer med forutinntatte holdninger som bevisst utelot fakta, og som ønsket å konstruere konflikter mellom økologisk og annet landbruk. «Dette var ikke folkeopplysning, men folkeforføring», hevdet noen. Andre tok programmet som en bekreftelse på en mistanke de hadde hatt om at økologisk landbruk i det store og det hele hadde lite positivt å bidra med.

Som i debatten rundt VKM-rapporten deltok daglig leder i Oikos-Økologisk Norge, Regine Andersen, også her. Hun medvirket i programmet, og opplevde at informasjon og uttalelser hun hadde gitt i forkant, og i programinnslaget, ikke ble satt inn i en riktig sammenheng. I avisinnlegg og kronikker redegjorde hun for sitt budskap, foretok en gjennomgang av enkeltutsagn og referanser i programmet og dokumenterte faktiske feil.

Mange andre engasjerte seg også i den offentlige debatten etter visningen av programmet.  

Fra en kronikk i Natt@Dag, september 2016. Kleiva, miljøansvarlig for Øyafestivalen, skriver videre:

Selv om flere med faglig tyngde forsøkte å imøtegå påstander i programmet, bidro omtalen av økologisk landbruk i «Folkeopplysningen» utvilsomt til endrede holdninger i deler av befolkningen. Senere har det i ulike sammenhenger blitt referert til dette programmet som et «sannhetsvitne» for hva forskningen har «avslørt». Per 2020 er det fortsatt mange som viser til programmet for å begrunne en negativ holdning til økologisk landbruk og økologisk mat. Holdningen «for eller imot» ble mer utbredt. 

En mer nyansert holdning, som adm. direktør i Stiftelsen Matmerk, Nina Sundqvist, ga uttrykk for, var det ikke så mange av: 

Sundqvist skriver videre om det å lære av hverandre:

I «Folkeopplysningen» var vinsmaking gjort til en del av grunnlaget for å bedømme smakskvaliteten til økologiske produkter i forhold til konvensjonelle. De programansvarlige hadde en oppfatning av at talspersoner for økologisk landbruk fremhevet smak som noe som alltid skiller økologiske produkter fra konvensjonelle. Smakstester skulle derfor være godt egnet som metode for å bedømme verdien av økologisk produksjon. Men tradisjonen har heller vært å være tilbakeholden med bastante uttalelser om smak og andre enkeltkvaliteter. Det vil som oftest være forskjeller mellom økologiske og konvensjonelle planteprodukter når de dyrkes under helt like forhold. Men klima, jordtype og sort kan ha så stor betydning for smak og andre kvaliteter at dyrkingsmetodene sjelden vil avgjøre resultatet alene. 

Tydelige budskap i slike TV-innslag setter seg ofte fast hos seerne, uavhengig av relevans og seriøsitet. Et annet eksempel, som viser det samme, var en smakstest i forbindelse med en valgdebatt i NRK i september 2015. I et underholdningsinnslag underveis i programmet ble tidligere landbruks- og matminister, Sylvi Listhaug og daværende landbruks- og matminister, Trygve Slagsvold Vedum, utfordret til å blindteste smaken på gulrøtter fra henholdsvis økologisk og konvensjonell produksjon. Begge tok feil av hvilke gulrøtter som var økologiske og konvensjonelle, til allmenn latter og begeistring hos publikum. I og for seg en harmløs test, men likevel uheldig for økologisk landbruks generelle omdømme, særlig fordi det bygget opp under en skepsis som andre debattanter hadde gitt uttrykk for i det samme programmet. Og de to som deltok i testen var jo autoritetspersoner på området. Selv om det ble poengtert at testen var uhøytidelig og uvitenskapelig, bidro nok også den til å svekke folks tiltro til økologisk landbruk.

Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum i en blindtest i en valgdebatt i september 2015.

Mange kan bli påvirket til å tro at økologisk produksjon og forbruk bare handler om smak og egen mage når de ser slike innslag. Rapporten fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø i 2014, TV- og radioinnslag med økologisk landbruk som underholdningstema i 2015, programmet «Folkeopplysningen», og regjeringens beslutning i 2016 om å forlate politiske måltall for økologisk produksjon og forbruk til fordel for en etterspørselsdrevet produksjon, svekket nok den generelle tilliten til økologisk landbruk i befolkningen. Mange fikk et inntrykk av at økologisk landbruk manglet forankring i allmenn og akseptert kunnskap, og bare hadde verdi for spesielt interesserte. 

Senere har bildet endret seg i takt med større oppmerksomhet om landbrukets medansvar for miljø- og ressursforvaltning i et helhetlig og langsiktig bærekraftperspektiv. Men som det er vist til innledningsvis i dette kapittelet ligger økologisk landbruk og forbruk i Norge fortsatt langt etter utbredelse og status i våre naboland. Noen har pekt på at dette kan ha sammenheng med at norsk landbruk generelt er mindre industrialisert enn landbruket i land vi sammenligner oss med. Dette til tross er det enkelt å finne betydelige metodiske og praktiske forskjeller mellom økologisk og konvensjonell produksjon om man ser etter.

En annen faktor kan være den storslagne naturen som vårt land preges av, som «overdøver» det som ikke er så bra og som gjør oss «litt blinde» for det som pågår i våre nærmeste omgivelser, også i landbruket. At norsk natur, og rester av kulturlandskapet fra tidligere tiders driftsformer, ofte brukes som «kulisser» ved presentasjon av landbruket i ulike sammenhenger, gjør det ikke enklere å fremme et budskap om at økologisk landbruk faktisk kan fungere som en spydspiss for utvikling av driftsformer som vil ta nødvendige hensyn til naturens tålegrenser og langsiktige bærekraft.