Fra skepsis til anerkjennelse

I første del av perioden 1960-1990, som ble omtalt i det forrige hovedkapittelet om etableringsfasen, er økologisk landbruk beskrevet som en motstrømbevegelse preget av enkeltpersoners ideer, pågangsmot og visjoner. Mot slutten av denne perioden ble det etablert organisasjoner og foreninger for produksjonsveiledning, omsetning, markedsføring, godkjenning og produktmerking, forskning og utvikling og for fag- og landbrukspolitikk. Bakgrunnen var initiativer fra personer og grupper som så konturene av et større, helhetlig utviklingsbilde som kunne tjene fellesskapet. Kortsiktig økonomisk egeninteresse med sikte på å trygge egen virksomhet og økonomi var ingen drivkraft. I perioden 1960-1990 ble det på denne måten dannet et fundament for fremtidsutvikling som viste at økologisk landbruk var på vei til å bli en betydningsfull samfunnsfaktor.

På 1990-tallet inntraff endringer som både ble ønsket velkommen og som til dels ble motarbeidet. Myndighetene hadde gitt signaler om mer positive holdninger til økologisk landbruk på slutten av 1980-tallet. Organisasjoner og fagseksjoner hadde fått støtte over statsbudsjettet, og det ble bestemt å innføre et eget tilskudd fra 1990 for å stimulere til ytterligere omlegging. Den viktigste endringen skjedde i 1994 da EØS II-avtalen ble inngått. Den forpliktet norske myndigheter til å innføre EUs råds- og kommisjonsforordninger for økologisk produksjon og merking i norsk rett. Dette ble gjort i form av en egen «økologiforskrift» til Matloven, som heretter skulle definere og fastsette minstekrav for bruk av betegnelsen økologisk, og for økologisk produksjon og merking. 

Private, ideelle organisasjoner kunne ikke lenger utarbeide retningslinjer og nasjonale regler på fritt grunnlag. Deler av «det økologiske miljøet» oppfattet dette som et overgrep. De følte seg overkjørt og frarøvet muligheten til å videreføre et helhetlig sertifiseringssystem med regelutvikling, godkjenning og produktmerking som omsider var i ferd med å finne sin form takket være en iherdig innsats fra enkeltpersoner og organisasjoner i privat sektor. Noen trakk seg av den grunn fra sentrale tillitsverv av overbevisnings- og samvittighetsgrunner. De kunne ikke stå inne for at den strukturen som møysommelig var bygget opp nå skulle erstattes av «detaljstyring fra Brussel». 

Kunne og burde Debio fortsette sin virksomhet, eller skulle statlige instanser i stedet overta hele ansvaret for forvaltning og utvikling av regelverk og sertifiseringsordninger for økologisk produksjon, foredling, omsetning og merkebruk? Dette ble grundig diskutert. Hvilket mulighetsrom som forordningene og den norske forskriften åpnet opp for var i utgangspunktet uavklart.  

Diskusjonen var ikke særegen for Norge. «Posisjoneringskamper» mellom private og offentlige godkjenningsordninger fant sted i flere europeiske land med bakgrunn i forordningenes bestemmelser om at kontroll og sertifisering enten kunne utføres av statlige instanser, eller av private som statlige myndigheter delegerte fullmakt til. I Sverige ble den private organisasjonen KRAV anerkjent som kontrollinstans, mens i Danmark var det allerede etablert en statskontroll. 

I Norge fikk Debio, etter en grundig og tidkrevende vurdering, delegert myndighet som utøvende kontrollinstans med Statens landbrukstilsyn og Statens næringsmiddeltilsyn (Mattilsynet fra 2004) som overordnede kontrollmyndigheter. Men diskusjonen om hvilke løsninger som burde velges fortsatte. Å danne et felles bilde av muligheter og begrensninger, fordeler og ulemper som følge av EØS-avtalen, viste seg å være svært krevende. Sikkert var det imidlertid at EØS-avtalens bestemmelser om økologisk landbruk ikke kunne velges bort av det økologiske miljøet. Forordningene måtte alle innrette seg etter. De var en konsekvens av Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen og var kommet for å bli.  

Med den nye ordningen kom også rettsbeskyttelsen av begrepet økologisk omsider på plass. Den omfattet også alle andre begreper (biologisk, organisk, biodynamisk) som fra et forbrukersynspunkt kunne assosieres med økologisk. En godkjenning fra Debio ble derfor nå i praksis en forutsetning for å kunne merke og markedsføre produkter som økologiske på en lovlig måte.

I Økologisk landbruk posisjonerer seg på mange områder er det berettet om Roaldsøy-utvalgets arbeid og dets anbefalinger av tiltak for å stimulere utviklingen av økologisk produksjon. En egen tilskuddsordning for omlegging til økologisk drift var et slikt tiltak. Landbruksdepartementet, sammen med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, har fra 1990-tallet gitt føringer for satsinger gjennom egne programmer med midler fra de årlige jordbruksavtalene. I 1995 kom Landbruksdepartementets første handlingsplan for videre utvikling av økologisk landbruk, og i 1999 kom den neste. Der ble det fastsatt et mål om en prosentvis andel omlagt areal av samlet norsk jordbruksareal i løpet av en 10-årsperiode. Statens landbruksforvaltning (SLF), nå Landbruksdirektoratet, fikk i oppgave å forvalte ulike tilskuddsordninger til omlegging, planteproduksjon og husdyrhold, og midler til utviklingstiltak langs hele verdikjeden. 

SLF hadde i tillegg sekretariatsansvar for flere utvalg knyttet til strategiarbeid og innspill til jordbruksavtalepartene. Fylkesmannsembetene fikk delegert ansvar for å utarbeide regionale handlingsplaner for økologisk landbruk som ble tilknyttet egne handlingsplanmidler. Økologisk landbruk og produksjon ble innlemmet i forsøksringenes rådgivingstjeneste som et ordinært virkeområde. Denne nyordningen avløste fagseksjonene for økologiske landbruk som alle ble oppløst, med unntak av Økoringen Vest. 

Stiftelsen Matmerk, nå Stiftelsen Norsk Mat, fikk tildelt ansvaret for generisk informasjon om økologisk landbruk og om økologiske produkter. Nofima fikk midler til et eget produktutviklingsprogram som skulle betjene det økologiske segmentet nasjonalt. Norges forskningsråd fikk føringer til å prioritere forskning knyttet til økologisk produksjon. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) fikk ressurser til utredningsarbeid knyttet til forbruk av økologisk mat. I den nye stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken (Meld. St. 9 2011-2012) ble økologisk landbruk tillagt en spydspissfunksjon i arbeidet for å fremme et mer miljøvennlig landbruk generelt.

Dette er eksempler som viser den brede satsingen for å legitimere og innlemme det økologiske landbruket i ordinære virksomheter på landbruksområdet. Som en følge av det offentlige engasjementet og bedre markedsmuligheter har alle de store dagligvarekjedene etter hvert tatt økologiske produkter inn i sine vareutvalg. Økologisk mat er noe de aller fleste forbrukere i dag har kjennskap til. Men måten produksjonsplanlegging, prisdannelse og omsetning foregår på har endret seg radikalt. Etableringen av Helios på slutten av 1960-tallet var basert på et nært samvirke og et tillitsforhold mellom alle aktører i varekjeden fra produksjon til forbruk. Slik fungerer det ikke lenger.

I løpet av de periodene som er omtalt har det økologiske landbruket endret posisjon fra å være en alternativbevegelse for de få til å bli et allment anliggende som de fleste har kjennskap til og meninger om. Man kan nok si at økologisk landbruk har oppnådd anerkjennelse, og at det har blitt en pådriver for mer miljøforsvarlig drift i landbruket generelt. Men et større offentlig engasjement og en større offentlig innflytelse, sammen med kommersielle markedskrefters tiltagende kontroll med foredling og omsetning av produkter, har også bidratt til å svekke det brennende engasjementet for utvikling av et økologisk landbruk tilpasset nasjonale, regionale og lokale forhold.

I det følgende skal det berettes om hendelser som har vært betydningsfulle for utvikling av økologisk landbruk, og den økologiske sektoren, i tredveårsperioden frem til 2020.