Fra jordbruk som alternativ til alternativt jordbruk – etableringen av Norsk Økologisk Landbrukslag

Hovedbilde: Vidar Rune Synnevåg, 1985 Foto: Privat

Den gryende, globale bevisstheten om nødvendigheten av natur- og miljøvern og nye driftsformer i landbruket, som vokste frem på 1960-tallet med Rachel Carsons bok Den tause våren som en viktig vekker, førte til et bredere miljøengasjement også her i landet. Naturvernforbundet ble grunnlagt allerede i 1914, men den gang var landbrukets negative effekter på jord, natur og biologisk mangfold på langt nær så omfattende som i dag. 

Alternativer til industrialiseringen av landbruket kom først senere i et omfang som fikk en viss betydning. Det biodynamiske jordbruket var nærmest enerådende som alternativ metode fra 1930-tallet og frem til begynnelsen av 1970-tallet. Da oppsto også andre impulser og initiativer, først og fremst motivert og forankret i viljen til vern og langsiktig forvaltning av natur og miljø, ønsker om alternativ livsstil og om tilgang til matvarer uten fremmedstoffer.

Jordvern ble etter hvert en viktig sak som hadde to dimensjoner. Den ene var knyttet til å stoppe en tiltagende nedbygging av dyrket og dyrkbar jord rundt byer og tettsteder. Den andre dimensjonen var knyttet til frykten for forringelse av matjordens fruktbarhet som følge av de rådende driftsformene i landbruket. 

Det gamle idealet om at bonden skal overlevere gården i minst like god stand til neste generasjon som da man selv overtok, syntes å være truet. Tendensen var nemlig at det over tid måtte tilføres mer kunstgjødsel for å opprettholde tidligere avlingsnivåer. Riktignok ble dette langt på vei kompensert med sortsutvikling og mer rasjonelle driftsopplegg ved bruk av ny teknologi. Men jordens egen fruktbarhet – produksjonsevnen uten tilførsel av kunstgjødsel og bruk av kjemisk-syntetiske plantevernmidler –, viste tydelige tegn til svekkelse. Sett i et langsiktig perspektiv ble det fra flere hold også stilt spørsmål ved om det var en trygg og farbar vei å gjøre landbruket så avhengig av denne typen produksjonshjelpemidler. Norge har en svært liten andel areal som er dyrket og dyrkbart. Flere tok derfor til orde for et sterkere vern mot nedbygging av jord, men også for å utvikle alternative driftsformer som kunne styrke jordfruktbarheten og jordens produksjonspotensial i stedet for å svekke den.

Jordvern var drivkraften da Edvart Vogt gjennom Seletunstiftelsen i Bergen tok et initiativ som skulle bli av stor betydning for den organisatoriske utviklingen av økologisk landbruk. Som beskrevet i Økologisk landbruk posisjonerer seg på mange områder var Vogt en mangesidig og engasjert person. Kombinasjonen av å være både katolsk prest, jurist, politiker, sosiolog og filosof gjorde ham usedvanlig handlekraftig og markert i ulike samfunnsdebatter. Under paraplyen Seletunstiftelsen for utviklingsforskning og utviklingstiltak fikk han i 1971 etablert organisasjonen Alternativ Jordbruk. Dette initiativet hadde til formål å hjelpe interesserte med å skaffe seg gårdsbruk, støtte opp om jordbruksutdanning og å være et samarbeidsorgan for gårdbrukere.

Økologisk landbruk var ikke en del av det opprinnelige formålet til Alternativ Jordbruk. Men i det første nummeret av bladet Selegårdsposten i 1971 skriver Vogt om sine visjoner at Selegård-prosjektet ønsker å utvikle positive alternativer til det gamle arvesystemet og til det industrialiserte jordbruk.

Flere gårdskollektiver ble etablert med tilknytning til Alternativ Jordbruk. Bak opprettelsen stod engasjerte og fargerike personligheter, hvorav flere kom til å spille en viktig rolle som inspiratorer og pådrivere også for en annen samfunnsutvikling. Vidar Rune Synnevåg deltok ved konstitueringen av Alternativ Jordbruk, og var en av initiativtakerne bak Ekrå-kollektivet på Osterøy. Synnevågs mangfoldige innsats for økologisk landbruk gjennom mange år vil bli nærmere omtalt i senere kapitler. 

En annen markant personlighet, både i handling, skrift og tale, var Stein Jarving som stod bak Holmen-kollektivet ved Farsund. Hans bok Grønt liv fra 1974 ble en sterk inspirasjonskilde og veileder for mange unge som søkte seg til jordbrukskollektiver med ønsker om en alternativ livsstil, basert på selvforsyning av mat og et lavere materielt forbruk.

Helge Myrmel var mangeårig sekretær for Alternativ Jordbruk. Organisasjonen fikk også godkjent plass for sivilarbeider til å bistå i arbeidet. I 1975 hadde Alternativ Jordbruk rundt 600 medlemmer. På landsmøtet samme år trakk Edvard Vogt seg som leder. I stedet for en ny personlig leder fikk organisasjonen nå et «gruppestyre» med bønder fra ulike deler av landet. For å ivareta den praktiske oppfølgingen ble det opprettet en arbeidsgruppe med sete i Bergen.

Fra politisk hold var det på denne tiden en viss drahjelp å få for en forståelse av jordvernets to dimensjoner, og for synet på jordbrukets samfunnsmessige betydning. I 1974 leverte den såkalte Øksnes-komiteen sin landbrukspolitiske innstilling med råd om bl.a. økt selvforsyningsgrad og stimuleringstiltak for mer norskprodusert mat og fôr. Økologisk landbruk var enda ikke satt på dagsorden, men det kunne spores en viss dreining mot verdier som var sentrale i det økologiske landbruket.

1977 ble et merkeår. Alternativ Jordbruk skiftet navn til Jordsøkjarsambandet, som også ble navnet på tidsskriftet organisasjonen utga. Sekretær Helge Myrmel skrev i et tilbakeblikk at navneendringen ble gjort i håp om at det nye navnet gir et klarere bilde av organisasjonens oppgaver. Innretningen endret også karakter. Alternativt jordbruk som driftsform, og den dimensjonen av jordvern som innebærer å bevare jordas fruktbarhet, ble mer og mer synlig.

Inngangen til 1980-tallet varslet om stor interesse og et stort engasjement for økologisk landbruk. I 1981 ble det første Vossaseminaret avholdt. Det skulle bli starten på en lang rekke årlige seminarer som for mange ble kjente og kjære for sitt faglige nivå og som en inspirerende sosial møteplass. Omtrent samtidig ble det også avholdt et stort seminar om økologisk landbruk ved Telemark Distriktshøgskole i Bø, med mer enn 250 deltakere. Initiativtaker var ildsjelen og amanuensis Tor Næss. Han var en enestående inspirator for studenter og hagebrukere, og sørget for egne parseller for økologisk dyrking på distriktshøgskolens område. Høgskolen og Jordsøkjarsambandet støttet hverandre gjensidig i en tid da økologisk landbruk var i ferd med å få medvind.

I 1982 skiftet bladet Jordsøkjarsambandet navn til Jordvett, men organisasjonen beholdt fortsatt navnet Jordsøkjarsambandet. Og nå begynte fremveksten av økologisk landbruk virkelig å skyte fart på ulike måter. Den første utredningen om forskning ble skrevet på oppdrag fra Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd (NLVF) og fremlagt i 1983, og var et tydelig tegn på en mer seriøs interesse. Begrepet økologisk var enda ikke valgt som offisiell fellesbetegnelse. Rapporten bar tittelen Alternativt jordbruk. Samme år fikk bladet Jordvett for første gang tildelt støtte, kroner 5 000 over statsbudsjettet. 

I 1984 var året da Jordsøkjarsambandet kunne fremstå med en ny og klarere profil gjennom endring av organisasjonsnavnet til Norsk Økologisk Landbrukslag. Denne organisasjonen – i daglig omtale forkortet til NØLL – hadde vokst betydelig og blitt en tung og samlende aktør og pådriver for videre utvikling av økologisk landbruk i Norge. NØLL fikk stor betydning gjennom sitt kontaktnett og mange tydelige innspill til sentrale, politiske myndigheter. 

NØLL tok initiativ til Hagebrukskampanjen og til flere andre forbrukerrettede prosjekter, var en viktig medspiller ved etableringen av Debio, og hadde flere roller som omtales i andre kapitler. I 2000 fusjonerte NØLL inn i Oikos-Økologisk Norge som én av tre organisasjoner med sikte på en bedre samordning og forsterkning av utviklingsarbeidet og den politiske virksomheten, se Organisasjonsutvikling.