Økologisk landbruk posisjonerer seg på mange områder

Hovedbilde: Biologisk-dynamisk Forening utga medlemsbladet «Matjord», her med en utgave fra 1956, og abonnementstidsskriftet «Herba», her med omslaget fra den første utgivelsen i 1965.

I innledningen til dette hovedkapittelet berettes det om utviklingstrekk og organisasjoner som senere omtales mer inngående i egne underkapitler. 

Biodynamisk jordbruk var fortsatt den dominerende økologiske driftsmetoden i Norge på 1960 og -70-tallet med hensyn til utbredelse, organisering og omsetning av produkter. Biologisk-dynamisk Forening (BDF) hadde allerede utadrettet seminarvirksomhet, et eget medlemsblad og ga også ut et eget tidsskrift. BDF fikk større oppslutning, og stadig flere forbrukere ble engasjert og tok del i arbeidet. Mens foreningens medlemsblad Matjord, som ble utgitt fra tidlig på 1950-tallet, i all hovedsak omhandlet landbruksfaglige spørsmål, hadde kvartalstidsskriftet Herba, som ble utgitt første gang i 1965, både bønder og forbrukere som målgruppe. Herbas vignett var tidsskrift for jordbruk og ernæring, natur og kultur. Mange tegnet abonnement uten å være medlemmer i BDF. Herba kom også i løssalg. 

BDF var også pådriver for å få i gang en organisert omsetning av biodynamiske produkter. I 1969 ble produsent- og forbrukersamvirket Helios Jordbruks- og Naturprodukter A/L etablert. Andelslagsformen var basert på et samarbeid mellom produsenter og forbrukere som omfattet både produksjonsplanlegging, prisfastsettelse og utvikling av sosiale møteplasser.

Rudolf Steiner, opphavspersonen til det biodynamiske landbruket, fremhevet at metoden var ment å være allmenn og ikke bare for bønder med interesse for og kunnskap om antroposofi. Fremstilling og bruk av de biodynamiske preparatene har likevel vist seg å forutsette en interesse for det idemessige grunnlaget. Samtidig som de biodynamiske preparatene av den grunn kan sies å ha vært et hinder for en større utbredelse av den biodynamiske metoden, har de utvilsomt også bidratt til å rette søkelys mot det helhetlige samspillet som jord, planter, dyr og mennesker er en del av – og hvordan dette samspillet kan understøttes og styrkes. 

At engasjementet for økologiske driftsformer sprang ut fra så vel antroposofi som fra et allment miljøansvar, hindret ikke utviklingen av et bredt faglig og sosialt fellesskap som omfattet ulike økologiske retninger. Å forene krefter har vært et overordnet siktemål. Motsetninger og mangel på gjensidig respekt har i liten grad gjort seg gjeldende i Norge. Dette fellesskapet kommer særlig til uttrykk ved etableringen av forsøksringer for økologisk landbruk, produsentsamvirket for omsetning av produkter, sertifiseringsinstansen Debio og andre initiativer på 1970 og -80-tallet som hadde stor betydning for utviklingen, og som virket samlende på tvers av driftsretninger.

Ved inngangen til 1970-tallet hadde ulike initiativer, særlig med utspring i det biodynamiske arbeidet, gitt et solid, felles fundament for å videreutvikle praksis, opplysningsvirksomhet, forbrukerengasjement og omsetning av produkter. Miljøbevegelsen, og engasjementet for en annen samfunnsutvikling, satte fra tidlig på 1970-tallet et nytt preg på arbeidet. Særlig betydningsfullt var initiativet til pastor Edvard Vogt i Bergen. Vogt var amanuensis i sosiologi ved Norges Handelshøyskole i Bergen, men hadde også et brennende engasjement for ungdomsarbeid og jordvern. I 1968 grunnla han Seletunstiftelsen for utviklingsforskning og utviklingstiltak. 

I 1971 ble organisasjonen Alternativ Jordbruk etablert som en del av stiftelsen, med siktemål å hjelpe interesserte å skaffe seg gård, støtte opp om jordbruksutdanning og å være et samarbeidsorgan for bønder. Til å begynne med var økologisk landbruk ikke en del av formålet. Dette ble endret mot slutten av 1970-tallet da det ble bestemt at organisasjonen også skulle arbeide for å fremme alternative driftsformer i landbruket. Alternativ Jordbruk skiftet i 1977 navn til Jordsøkjarsambandet for å tydeliggjøre organisasjonen formål. Temaer knyttet til alternative driftsformer ble stadig mer aktualisert. På årsmøtet i 1984 ble organisasjonens navn endret til Norsk Økologisk Landbrukslag (NØLL).

Edvard Vogt (1923-2016), 1990. Foto: Lars Aarønæs

En annen viktig stemme på 1970-tallet var Ivar Torp. Han var foregangsperson for den organisk-biologiske metoden i Norge, se Organisk-biologisk landbruk. Ivar Torp var blitt kjent med Hans Cibulka som i 1965 introduserte organisk-biologisk landbruk i Sverige etter modell fra Tyskland. Med Cibulka som inspirator praktiserte Torp metoden på sitt hagebruk i nærheten av Sarpsborg. 

Ivar Torp var en inspirerende talsperson og holdt i mange år foredrag på landbruksskoler, folkehøyskoler, i hagelag og andre foreninger både i Norge, Sverige og Danmark. Torp grunnla organisasjonen Orbio til fremme av organisk-biologisk landbruk, utga ulike publikasjoner, og utviklet også et studieopplegg. Organisk-biologisk landbruk er ikke særlig utbredt som egen driftsmetode i dag, med unntak av i Sveits. Men grunnleggende prinsipper, som først og fremst er rettet mot utvikling av en sunn og fruktbar matjord, har gitt kunnskap og inspirasjon til videreutvikling av økologisk landbruk og hagebruk, både internasjonalt og i Norge. 

Ivar Torp fikk kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt pionerarbeid innen organisk-biologisk jordbruk.

På 1980-tallet ble flere nye organisasjoner etablert. De utfylte og kompletterte hverandre med temaer knyttet til produksjon, omsetning, sertifisering, forbruk, forskning og utvikling. Egne forsøksringer for økologisk landbruk kom i stand. Den første var Midtnorsk fagseksjon for biologisk landbruk (MFBJ), stiftet i 1980, som ble forløperen til forsknings- og utviklingsorganisasjonen Stiftelsen for biologisk/økologisk landbruk (i dag NORSØK), stiftet i 1986.

«Hummelposten» fortalte at et nytt senter var etablert på Tingvoll i 1986 som senere fikk navnet NORSØK. 

Også sertifiserings- og merkeorganisasjonen Debio ble etablert i 1986. NORSØK og Debio supplerte organisasjonene Orbio, Norsk Økologisk Landbrukslag og Biologisk-dynamisk Forening som alle fikk en forsterket oppslutning på 1980-tallet. 

I tillegg til nye organisasjoner kom det på plass undervisningstilbud i økologisk landbruk. Først ute, og fortsatt ledende per 2020, var Sogn Jord- og Hagebruksskule (SJH) som startet omlegging av gårdsdriften til økologisk landbruk tidlig på 1980-tallet. SJH er fortsatt den eneste videregående skolen i landet som har lagt om hele gården til økologisk drift, og hvor undervisningsopplegget er knyttet til økologisk landbruk. Tilbudet omfatter både Vg2 og Vg3 (per 2020). Flere landbruksskoler fikk økologisk landbruk som valgfag i løpet av 1980-tallet.
 

I 1986, det første året med en fungerende sertifiseringsordning i regi av Debio, ble 19 gårdsbruk besøkt og kontrollert. Fem år etter var tallet 423, hvorav 13 driftsopplegg ble underkjent i forhold til regelverket for økologisk produksjon. Den gjennomsnittlige bruksstørrelsen var i overkant av 102 dekar dyrket jord, tilsvarende norsk landbruk generelt på den tiden. Dette var med å avlive myten om at bare hagebruk og småbruk kunne drives økologisk. 

Gården Alm Østre i Stange bidro i særdeleshet til dette. 540 dekar dyrket jord ble lagt om til biodynamisk drift fra 1971 til 1977. I 1990 ble Fokhol gård, i den samme bygden som Alm Østre, ervervet fra Stange kommune med stiftelse som eierform. Fokhol gård har 965 dekar dyrket jord og ble ferdig omlagt i 1998. Begge de nevnte gårdene drives fortsatt biodynamisk per 2020, og med allmennyttig stiftelse som eierform. 

I Motgang og medgang beskrives utviklingen av økologisk produksjon og markedet for økologiske produkter mer inngående. 

Organiseringen av markedet for omsetning av økologiske produkter fikk også et markant løft i 1980-årene. Helios Engros vokste i omfang, og egne Helios-butikker ble grunnlagt i flere byer. I 1987 ble Produsentlaget for omsetning av økologiske produkter etablert. Produsentlaget skulle formidle økologiske produkter fra produsenter til omsetningsledd med et mål om like avsetningsmuligheter og vilkår for produsentene.

I denne perioden var Norge også representert i ulike internasjonale fora for utvikling av økologisk landbruk. Biologisk-dynamisk Forening fikk representanter i Vertreterkreis tilknyttet  landbruksseksjonen ved Goetheanum i Sveits, senteret for biodynamisk landbruk. Fra 1987 var Debio representert i internasjonalt Demeter-arbeid, og fra 1989 i IFOAM Standards Committee, se Utvikling av retningslinjer for økologisk produksjon gjennom internasjonale paraplyorganisasjoner. Internasjonale Demeter og IFOAM (International Federation of Organic Agriculture Movements) hadde grupper som utarbeidet retningslinjer og standarder som grunnlag for nasjonale regler for produksjon, foredling og omsetning av henholdsvis biodynamiske og økologiske produkter. Også NORSØK var involvert i nordisk og internasjonalt arbeid gjennom IFOAM og i internasjonale forskningsnettverk. Norsk Økologisk Landbrukslag og Produsentlaget var også medlemmer i IFOAM, og forsøksringene for økologisk landbruk deltok i annet internasjonalt samarbeid.

En grasrotbevegelse

Perioden fra rundt 1960 til rundt 1990, kalt etableringsfasen, kjennetegnes av et tiltagende mangfold, et bredt engasjement og etablering av ulike organisasjoner. Det er godt belegg for å hevde at utviklingen skjedde på en mer samordnet og omforent måte i Norge enn i de fleste andre land vi kan sammenligne oss med. Der arbeidet det biodynamiske og det øvrige økologiske landbruket i mer adskilte grupperinger.

Et svært karakteristisk trekk fra denne perioden var at ulike initiativer ble båret frem av ildsjeler med en sterk tro på at økologisk landbruk representerte korrektiver i et ressurs- og miljøperspektiv som var nødvendige for samfunnet og for menneskers livskvalitet på kort og lang sikt – altså med drivkrefter som kjennetegner en grasrotbevegelse.

Biologisk/økologisk landbruk ble i første halvdel av 1980-tallet fremdeles oppfattet som noe virkelighetsfjernt og diffust for svært mange. Under Landbruksveka i 1985 ble det laget informasjon for landbruksfaglige miljøer med sikte på å gjøre idégrunnlag og praksis bedre kjent.