Hovedbilde: Biologisk-dynamisk Forening utga medlemsbladet «Matjord», her med en utgave fra 1956, og abonnementstidsskriftet «Herba», her med omslaget fra den første utgivelsen i 1965.
I innledningen til dette hovedkapittelet berettes det om utviklingstrekk og organisasjoner som senere omtales mer inngående i egne underkapitler.
Biodynamisk jordbruk var fortsatt den dominerende økologiske driftsmetoden i Norge på 1960 og -70-tallet med hensyn til utbredelse, organisering og omsetning av produkter. Biologisk-dynamisk Forening (BDF) hadde allerede utadrettet seminarvirksomhet, et eget medlemsblad og ga også ut et eget tidsskrift. BDF fikk større oppslutning, og stadig flere forbrukere ble engasjert og tok del i arbeidet. Mens foreningens medlemsblad Matjord, som ble utgitt fra tidlig på 1950-tallet, i all hovedsak omhandlet landbruksfaglige spørsmål, hadde kvartalstidsskriftet Herba, som ble utgitt første gang i 1965, både bønder og forbrukere som målgruppe. Herbas vignett var tidsskrift for jordbruk og ernæring, natur og kultur. Mange tegnet abonnement uten å være medlemmer i BDF. Herba kom også i løssalg.
BDF var også pådriver for å få i gang en organisert omsetning av biodynamiske produkter. I 1969 ble produsent- og forbrukersamvirket Helios Jordbruks- og Naturprodukter A/L etablert. Andelslagsformen var basert på et samarbeid mellom produsenter og forbrukere som omfattet både produksjonsplanlegging, prisfastsettelse og utvikling av sosiale møteplasser.
Rudolf Steiner, opphavspersonen til det biodynamiske landbruket, fremhevet at metoden var ment å være allmenn og ikke bare for bønder med interesse for og kunnskap om antroposofi. Fremstilling og bruk av de biodynamiske preparatene har likevel vist seg å forutsette en interesse for det idemessige grunnlaget. Samtidig som de biodynamiske preparatene av den grunn kan sies å ha vært et hinder for en større utbredelse av den biodynamiske metoden, har de utvilsomt også bidratt til å rette søkelys mot det helhetlige samspillet som jord, planter, dyr og mennesker er en del av – og hvordan dette samspillet kan understøttes og styrkes.
At engasjementet for økologiske driftsformer sprang ut fra så vel antroposofi som fra et allment miljøansvar, hindret ikke utviklingen av et bredt faglig og sosialt fellesskap som omfattet ulike økologiske retninger. Å forene krefter har vært et overordnet siktemål. Motsetninger og mangel på gjensidig respekt har i liten grad gjort seg gjeldende i Norge. Dette fellesskapet kommer særlig til uttrykk ved etableringen av forsøksringer for økologisk landbruk, produsentsamvirket for omsetning av produkter, sertifiseringsinstansen Debio og andre initiativer på 1970 og -80-tallet som hadde stor betydning for utviklingen, og som virket samlende på tvers av driftsretninger.