Toppbilde: Illustrasjonsbilde av økologisk grønnkål. Foto: Birgitta Eva Hollander / Heia Folk
Økologisk landbruk har blitt en samlebetegnelse for ulike driftsmetoder som opprinnelig oppstod som alternativer til det landbruket som vokste frem i første halvdel av 1900-tallet. Da ble industrifremstilte driftsmidler som mineralgjødsel og kjemiske-syntetiske plantevernmidler gradvis tatt i bruk. Noen få stilte spørsmål ved om jordfruktbarhet, plantehelse, dyrevelferd og ernæringskvalitet i produktene ville bli forringet når landbruksdriften ble stadig mer spesialisert, og ensidig basert på tilførte ressurser utenfra som ikke hadde et «naturlig» opphav i det stedegne landbruket.
Blant de tidligste gjødselstoffene som ble tatt i bruk var guano (ekskrementer fra sjøfugl), Chilesalpeter (mineralsalter fra oppstigende grunnvann), og etter hvert industrifremstilt mineralgjødsel (kunstgjødsel). Midler for å bekjempe sopp og insekter ble utviklet for å beskytte avlingene. Bordeaux-væske (kobbersulfat og brent kalk) var et slikt middel mot sopp. En rekke midler mot insekter ble også utviklet og produsert av en voksende landbruksindustri. Mekanisk ugrasbekjempelse basert på luking, jordarbeiding og brakklegging ble delvis erstattet av kjemiske-syntetiske midler mot uønsket plantevekst.
På denne måten kunne avlinger og ytelser økes og matproduksjonen «effektiviseres» med redusert bruk av manuell arbeidskraft. Dette ble, forståelig nok, av de fleste sett på som store fremskritt. Driftsmidler, som tidligere hadde sin opprinnelse i selve gårdsdriften (husdyrgjødsel, nitrogenfikserende fôrvekster og ulike former for organisk materiale), ble gradvis erstattet av tilførte innsatsfaktorer som kunne intensivere plante- og husdyrproduksjonen. I første rekke var det snakk om lettløselig kunstgjødsel, kjemisk-syntetiske plantevernmidler og fôrblandinger i konsentrert form.