Plantevernmidler, herbicider, pesticider, sprøyemidler, kjemisk-syntetiske sprøytemidler – det er lett å miste tråden i alle begrepene. Plantevernmidler er en paraplybetegnelse på produkter som verner mot skadedyr, sopp og ugras som skader planter – og stoffer som brukes til vekstregulering og biologiske bekjempningsmidler. Herbicider er stoffer som skal beskytte mot ugras, fungicider brukes i bekjempelse av sopp, og sprøytemidler er igjen en miks av dette – stoffer som sprøytes på åkre, jorder, busker og trær. Når man skriver kjemisk-syntetisk, er det for å spesifisere at middelet er syntetisert, eller produsert. Det finnes også midler som ikke er naturlig forekommende og derfor ikke kjemisk-syntetiske, og det er greit å være obs på forskjellen.
Brorparten av sprøytemidlene som blir brukt, er ugrasmidler, mens soppmidler kommer på andreplass. Skadedyrmidler står for omkring en prosent av bruken. Hva sprøytes? Statistisk Sentralbyrå melder at over 90 prosent av potetåkre, jordbæråkre hodekål og havre ble sprøytet i 2014. Enger og beiteareal sprøytes langt mindre, omtrent 6 prosent. Noen områder og sorter behandles oftere enn andre, for eksempel sprøytes epler og jordbær mer enn gulrot.
En ny oppfinnelse?
Vel, ikke helt. Vi regner med at pesticider har vært i bruk før 2000 f.Kr. I Sumer skal man ha brukt sulfur, og fire tusen år gamle Rig Veda nevner bruk av giftplanter som pestkontroll. Ebers-papyrusen fra omtrent 1500 f.Kr. beskriver bruk av pesticider, og drøyt tusen år gamle kinesiske skrifter nevner arsenikk som insektsmiddel. På 1400-tallet ble bly introdusert i lik sammenheng og 1600-tallet så pyretrin, som kommer fra sorter i Krysantemumslekten. Gjennom historien har vi støtt forsøkt oss på nye metoder for å øke avlinger og holde skadegjørere unna. Frem til andre verdenskrig ble det hovedsakelig brukt midler av ikke-organisk opphav, som arsenikk eller kvikksølv. Bruk av kjemisk-syntetiske plantevernmidler er relativt nytt: forskingen begynte hovedsakelig på tidlig 1900-tall, og produktene dukket opp for alvor først etter 1945.
Det første syntetiske plantevernmiddelet, 2,4-D, ble først produsert av W.G. Tempelman ved Imperial Chemical Industries i England. 2,4-D ble solgt fra 1946, og er sett på som det første suksessfulle selektive plantevernmiddelet. Faktisk brukes det fremdeles, da det er relativt rimelig. 2,4-D er et hormonmiddel, som forstyrrer plantenes egne hormoner. Etter 2,4-D kom stadig nye produkter på markedet. Atrazine er et av dem, og har lenge vært det mest eller nest mest brukte herbicidet i mange land. Atrazine ble imidlertid forbudt i EU i 2004, på grunn av grunnvannsforurensning. På 60- og 70-tallet bremset man bruken av langtidsvirkende stoffer, og i 1970 ble det verdenskjente DDT forbudt i Norge. DDT er et interessant produkt: det ble brukt mot malariaspredning med stor suksess, og ble hyllet i mediene. Siden så man at DDT kunne hope seg opp i næringskjedene og forårsake store konsekvenser. Siden har stoffet blitt forbudt i mange land, men brukes fremdeles av og til mot malaria-mygg. Verdens kanskje mest kjente plantevernmiddel, Roundup, kom i 1974. Roundup inneholder virkestoffet glyfosat. Roundup var ikke et selektivt middel, men det har siden blitt utviklet frøsorter som er resistente mot dette, og slikt virker det som et selektivt middel.
Integrert plantevern er et krav i Norge
Det er store variasjoner mellom landene når det kommer til bruk av sprøytemidler. Både lovverkene og behovene varierer. Norge bruker relativt lite i kontrast til mange land. Myndighetene jobber for å redusere bruken, og det siste tiåret har sett en rekke tiltak: nytt avgiftssystem, satsning på forskning, rådgivning og nytt reguleringssystem. Reguleringen består blant annet av at man må ha autorisasjon for å bruke sprøytemidler. Man må være 18 år, bruke produktene på jobb, kurses og testes. Årsaken til reguleringen er at produktene har faremomenter: mange er svært giftige og kan være farlige å håndtere uten riktig utsyr og opplæring.
Med den nye forskriften i 2015 kom også krav om integrert plantevern. Her menes at sprøyting med kjemisk-syntetiske midler ikke nødvendigvis skal være bondens førstevalg. Man skal begrunne hvorfor man trenger midlene, og alternative metoder er anbefalt, som ugrasharving, mekanisk bekjempelse, vekstskifte eller bruk av mer resistente sorter. Integrert plantevern består av åtte prinsipper: disse er alt fra dyrkingsmetode til balansert gjødsling. Ikke-kjemiske metoder foretrekkes om de er effektive nok, og det er strengere regler rundt bruk ved vann, sårbare områder og barns lekeområder.
Forskjell i økologisk og konvensjonelt landbruk
Selv om Norge er et relativt restriktivt land når det kommer til sprøytemidler, er praksisen på økologiske og konvensjonelle gårder svært ulik, også her til lands.
Kjemisk-syntetiske sprøytemidler brukes kun i konvensjonelt landbruk, og det er disse produktene de fleste refererer til når det er snakk om sprøytemidler. Produktene må godkjennes av Mattilsynet, og godkjenningen varer fem år av gangen. Mange konvensjonelle gårder benytter både kjemisk-syntetiske sprøytemidler og plantevernmidler som er vanlige i økologisk landbruk, som vekstskifte og termiske metoder.
Dersom driften derimot skal godkjennes som økologisk, kan det ikke brukes kjemisk-syntetiske midler i det hele tatt. I følge økoforskriften, er dette fordi kjemisk-syntetiske sprøytemidler strider mot mange av målene i økologisk landbruk, som ressursbruk, forurensning og biologisk mangfold. Dessuten er slike produkter beskrevet som for utrygge til å tillates om man tar i bruk føre var-prinsippet.
Noen av bekymringene handler om helse, andre om bærekraft og miljø. Spørsmålene er mange, og den såkalte cocktaileffekten, altså virkningen av flere sprøytemidler sammen, blir ofte nevnt. I tillegg spørres det om analysemetodene er gode nok, og om virkningen av følgestoffer. Avrenning fra landbruket, som kanskje mest er kjent i gjødselsammenheng, er også et tema.
Økologiske bønder bruker altså ikke kjemisk-syntetiske sprøytemidler, men de bruker noen sprøytemidler. I landbruksproduksjon nevnes tiltak mot skadedyr og ugras, og disse inkluderer bruk av egnede arter og sorter, vekstskifte, bruk av mekaniske og termiske metoder mot ugras og tilrettelegging for skadedyrenes naturlige fiender. Dessuten anbefales tilpasset gjødsling, rett pH i jorda, god drenering og lite jordpakking. Men økolandbruk tillater også direkte tiltak, da for eksempel som sprøytemidler. Skal man være nøyaktig er det bruken av kjemisk-syntetiske sprøytemidler som skiller driftsmetodene, og ikke sprøyting i seg selv. Sprøytemidler som kan være tillatt i økologisk produksjon er stoffer som har basis i naturlig forekommende stoffer, som for eksempel grunnstoffene kobber og svovel.
Sprøytemidler brukt i økologisk landbruk må også godkjennes av Mattilsynet. Det må stå på positivlista i EU-ordningen for økologisk produksjon, men ikke alle produkter som er godkjent i utlandet, blir godkjent her.
Veien videre
Lovgivningen her til lands relativt restriktiv når det kommer til matproduksjon, noe som må ses på som et gode. At vi har muligheten til å bruke lite antibiotika i landbruket og relativt lite kjemisk-syntetiske sprøytemidler, er en god ting, da det indikerer at vi klarer oss ganske bra. Bruken av begge deler er sterkt redusert på noen tiår, og det blir spennende å se hva som kommer. Mens vi venter og ser, kan du gjøre ditt for å redusere ditt private kjemisk-syntetiske sprøytemiddel-fotavtrykk. For selv om salget er regulert, finnes slike preparater til hobbybruk. Om du har egen hage, finnes mange alternativer til disse. Vi har skrevet om dem før her og her, og disse vil med all sannsynlighet holde for deg og kjøkkenhagen din. Lykke til!