Sertifiseringsordning for økologisk landbruk – Debio

Hovedbilde: Frem til midten av 1990-tallet var begrepet «økologisk» ikke lovbeskyttet. Debio hadde gjentatte ganger anmodet myndighetene om å sørge for en lovbeskyttelse på tilsvarende måte som offentlige myndigheter i Danmark gjorde allerede i 1987. Fra Nationen, april 1990.

Som omtalt i foregående kapitler var 1980-tallet det tiåret da flere virksomheter med ulike formål og oppgaver knyttet til økologisk landbruk ble etablert. Sammen skulle de bidra til å videreutvikle og styrke økologisk produksjon og forbruk. I 1980 ble Midtnorsk fagseksjon i biologisk jordbruk (MFBJ) opprettet som den første av i alt 15 fagseksjoner. I 1984 ble navnet Jordsøkjarsambandet endret til Norsk Økologisk Landbrukslag (NØLL) for å markere en ny profil og satsing. Og i 1986 ble Stiftelsen for biologisk/økologisk landbruk, senere Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK), etablert. 1986 var også det året da en annen viktig nyskaping så dagens lys, nemlig sertifiserings- og merkeorganisasjonen Debio. Etableringen av Debio blir omtalt etter en beskrivelse av hendelser som førte til en rettsbeskyttelse av begrepet økologisk i landbrukssammenheng.

På 1980-tallet var ikke begrepet økologisk lovbeskyttet og kunne derfor brukes av hvem som helst uten noen form for krav til dokumentert praksis, og uten at noen kunne gripe inn mot det mange oppfattet som begrepsmisbruk. Og bruk av begrepet i strid med innarbeidet praksis og mot den allmenne oppfatningen av hva begrepsinnholdet skulle være, ble etter hvert nokså utbredt. I Oslo ble det i en periode omsatt større mengder poteter som «økologiske» – produsert med kunstgjødsel, men uten sprøytemidler – enn det som ble omsatt gjennom Helios, datidens største butikkjede for biodynamiske og andre økologiske produkter i Norge. Debio hadde ingen muligheter til å gripe inn på annen måte enn å kontakte produsenter og omsetningsledd og anmode om å respektere den allmenne forståelsen av begrepet økologisk.

Men med et fåtall produsenter, som butikker og forbrukere stort sett hadde kjennskap til, var det likevel et godt grunnlag for tillit og en felles oppfatning av hva som med rette kunne kalles biodynamisk, biologisk eller økologisk. Likevel misbrukte noen denne tilliten og forsøkte å skaffe seg økonomiske fordeler ved å markedsføre produkter som «økologiske» til høyere priser uten at grunnleggende krav til produksjonsmåte var oppfylt. En av leverandørene av «økologiske» poteter uttalte dette til Nationen i forbindelse med oppslaget i april 1990: Så lenge det ikke foreligger noen regler fra myndighetene er våre poteter like økologiske som andre. Selv om vi bruker noe kunstgjødsel …. 

I tilknytning til denne debattrunden ble daglig leder i Debio, Emil Mohr, sitert i Nationen som følger: Vi har vært i kontakt med Landbruksdepartementet om saken og sendt klage til Statens Næringsmiddeltilsyn. Begge viser til at det ikke finnes noen lovhjemmel som omfatter slike saker. 

På det tidspunktet hadde altså begrepet økologisk vært lovbeskyttet i Danmark i tre år. Men ansvarlige myndigheter i Norge lot slike hendelser passere uten å ta initiativ til å få på plass en rettsbeskyttelse og en lovhjemmel som ville gjøre det mulig å gripe inn mot begrepsmisbruk.

Eksempelet med «økologiske» poteter, og debattrunden som fulgte i 1990, er nevnt for å illustrere situasjonen fra en tid da begrepet økologisk enda ikke var lovbeskyttet. Men denne hendelsen var ikke den første og eneste i sitt slag. Omsetning av «pseudo-økologiske» produkter representerte etter hvert et stort problem for seriøse produsenter og omsetningsledd, som helt uberettiget mistet troverdighet. Det verserte påstander om at økologisk produksjon generelt var «fusk og fanteri», og at man ikke kunne stole på at varer som ble omsatt som økologiske var produsert i samsvar med allmenhetens oppfatning av hva begrepet skulle gi en sikkerhet for. Når myndighetene ikke hadde hjemmel til å gripe inn, og heller ikke tok initiativ til å få på plass en lovbeskyttelse, måtte «det økologiske miljøet» selv gjøre det som var mulig for å sikre en troverdig praksis slik at spekulativ markedsføring kunne avsløres og unngås.

Siktemålet med å etablere en godkjenningsordning for økologisk produksjon var å styrke tillitsgrunnlaget mellom produsenter og forbrukere gjennom kunnskapsformidling og informasjon. Det skulle bidra til å svekke muligheter for omsetning av varer produsert i strid med den allmenne oppfatningen av hva begrepet økologisk og tilsvarende sto for. Og den allmenne oppfatningen var at økologisk var kjennetegnet av allsidig produksjon uten bruk av kunstgjødsel og kjemisk-syntetiske plantevernmidler.

Som tidligere omtalt var det en grunntanke bak initiativet til etableringen av Helios at virksomheten skulle innrettes som et produsent-forbrukersamvirke. Produksjon av mat og forvaltning av fruktbar matjord måtte erkjennes som et samfunnsanliggende, og ikke en sak for bønder og landbrukets organisasjoner alene.

Et tilsvarende utgangspunkt ble valgt da en godkjenningsordning for biodynamisk og annen økologisk produksjon skulle etableres. Sammenfattet kan dette beskrives slik: Når forbrukerne ikke selv handler sine varer direkte fra en gård, og dermed mister personlige relasjoner til bonden og direkte innsyn i driften, oppstår det et behov for en tilsyns- og godkjenningsinstans som kan være et bindeledd mellom produksjon og forbruk, og som sikrer at forbrukernes tillit til produksjonen opprettholdes. 

I tillegg til å fungere som en ekstern instans med kontroll av produsenter for å avsløre mulige avvik i forhold til begrepet økologisk, kunne tilsynsinstansen også formidle kunnskap og bygge ansvar og tillit gjennom hele verdikjeden fra produksjon, foredling, omsetning til forbruk. Derfor var det viktig å legge til rette for en organisasjonsstruktur og en godkjenningsordning som var tuftet på en bred involvering og et åpent samarbeid mellom alle ledd. Dette samvirket skulle føre til omforente beslutninger om regelverk for produksjon, foredling og omsetning, og en merkeordning for varer fra produsenter som oppfylte regelverkets krav.

Biologisk-dynamisk Forening (BDF) var «fødselshjelper» for etablering av den første norske sertifiserings- og merkeordningen forankret i retningslinjer og regelverk for produksjon, foredling og omsetning. Til siste halvdel av 1980-tallet omsatte Helios norske og utenlandske varer som biodynamiske, påført det internasjonale Demeter-merket, uten noen form for kontroll og godkjenning i henhold til et Demeter-regelverk. Unntaket var importerte varer fra land som hadde etablert en sertifiseringsordning. Det ble ganske enkelt lagt til grunn at bønder som var tilsluttet Helios-fellesskapet i Norge, drev biodynamisk. Våre naboland hadde allerede flere års erfaring med nasjonale sertifiseringsordninger som kunne bekrefte produksjon i henhold til fastsatte regelverk. Og det var åpenbart et behov for noe tilsvarende i Norge.

I 1984 ble det testamentert et pengebeløp til BDF med formål å videreutvikle den daværende veiledningstjenesten i foreningens regi og en tettere oppfølging av produsentene gjennom årlig gårdsbesøk. Opplysninger om driften kunne innhentes og systematiseres for første gang. Morten Ingvaldsen og Emil Mohr ble engasjert for å starte opp veiledningstjenesten. Mohr forberedte, organiserte og gjennomførte det neste skrittet med innhenting av driftsopplysninger i tilknytning til veiledningstjenesten. Dette var grunnlaget for etablering av en sertifiseringsordning med tilhørende produktmerking.

I BDF ble det gjort et grundig forarbeid for å sikre et godt grunnlag for en sertifiseringsordning. Foreningens formål og vedtekter var forankret i Rudolf Steiners landbrukskurs fra 1924 og hans modell for organisering av samfunnets ulike virksomheter. Modellen bygget på ideer om et likeverdig samspill mellom tre selvstendige funksjoner: Et åndsliv, et økonomisk liv og et rettsliv kjennetegnet av henholdsvis frihet, brorskap og likhet. Det er dette som kalles sosial tregrening.

BDF var en åpen medlems- og interesseorganisasjon for utvikling av jordbruk og kultur, tuftet på fritt åndsliv. En forutsetning for biodynamisk drift i praksis var produktpriser som kunne bære de faktiske kostnadene uten at produsentene skulle berike seg urettmessig på bekostning av forbrukerne. Gjennom opplysningsvirksomhet hadde foreningen arbeidet for at denne brorskapstanken skulle legges til grunn for produksjon og omsetning, og for å etablere et samarbeid mellom produsenter og forbrukere. Nå var tiden inne for å organisere en rettslivsfunksjon gjennom utvikling av regelverk og sertifiseringsordninger, med likhet for alle som rettesnor. 

Demeter-Forvaltningen ble opprettet som en egen virksomhet under BDF. Oppgaven skulle være å utvikle og forvalte et regelverk for norske forhold basert på internasjonale Demeter-regler, og en kontroll- og godkjenningsordning som skulle sikre en trygg og troverdig bruk av Demeter-merket i Norge. Ordningen skulle i første omgang omfatte gårdsbruk. Foredlings- og omsetningsbedrifter måtte komme i neste omgang. Et Demeter-regelverk skulle ikke erstatte det kontinuerlige arbeidet for å videreutvikle og forbedre den biodynamiske metoden, men til enhver tid sette en standard for godkjenning og omsetning av produkter. Tanken var at regelverket skulle kunne skjerpes når kunnskap, erfaring og praktiske muligheter lå til rette for det. 

Våren 1986 var alle nødvendige forberedelser gjort. Gårdsbesøk med innhenting av driftsopplysninger og påfølgende sertifiseringsvurderinger kunne starte. De første merkene på produkter fra godkjent biodynamisk produksjon bar teksten Dyrket under kontroll av Biologisk-dynamisk Forening, 1940 Bjørkelangen. Senere samme år ble Biologisk-dynamisk Forening erstattet av Demeter-Forvaltningen for å synliggjøre at en egen rettslivsinstans var opprettet.

Produktmerking i Norge med «Demeter» ble for første gang knyttet til et regelverk og en kontrollordning i 1986.

I alt 19 gårdsbruk ble besøkt det første året. Flere var aktuelle, men ikke alle så nødvendigheten av å ta del i en godkjenningsordning i første omgang. En spesiell utfordring dukket opp, som på sett og vis bekreftet betydningen av den nye ordningen. Ikke alle som leverte varer til Helios, og som til nå hadde fått omsatt sine varer påført Demeter-merket, oppfylte aktuelle krav til biodynamisk drift. Noen sentrale elementer kunne være utelatt, som bruk av de biodynamiske preparatene. Men de fleste produksjonene oppfylte likevel aktuelle minstekrav til generell økologisk drift, eller biologisk drift, som var datidens mest brukte betegnelse.

Spørsmålet oppsto da om Biologisk-dynamisk Forening også skulle ta ansvar for å etablere en sertifiseringsordning som kunne omfatte all økologisk drift. Og skulle Helios kunne omsette andre økologiske produkter enn de biodynamiske? At slike spørsmål til dels ble heftig diskutert kan vekke undring i dag når det økologiske fellesskapet er så godt fundert. Men det må tas i betraktning at det biodynamiske jordbruket på den tiden fortsatt sto i en særstilling, både med hensyn til utbredelse, organisert omsetning og forbrukeroppslutning. 

Konklusjonen ble at BDF og Helios skulle gå inn for et bredt samarbeid på tvers av ulike økologiske retninger. Styremedlem i Biologisk-dynamisk Forening, Einar Grepperud, uttrykte følgende forløsende ord: Vi skal være takknemlige for og støtte opp om alle som bidrar til at jorden ikke forgiftes med kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler - for hvert eneste dekar matjord, uavhengig av om det drives biodynamisk eller ikke.

De beslutningene som ble tatt førte til at det måtte utvikles et eget merke for den delen av økologisk produksjon som ikke kunne godkjennes som biodynamisk. Allerede ved slutten av 1986, det første året med en godkjenningsordning, kunne merket Biologisk med tilhørende regelverk tas i bruk. 

«Biologisk» ble introdusert som egen merkebetegnelse høsten 1986, her med «Debio» som kontrollansvarlig

Demeter-Forvaltningen ble oppført som kontrollansvarlig en kort periode før den ble erstattet av «Debio», fellesorganisasjonen for regelutvikling og sertifisering av produkter fra Demeter- og Biologisk produksjon som ble etablert i 1986.

Parallelt med etableringen av Demeter-Forvaltningen pågikk det et utredningsarbeid for en mulig sertifiseringsordning i regi av Norsk Økologisk Landbrukslag (NØLL). I september 1986 ble innstillingen Omsetning av økologiske/biologiske landbruksprodukter ferdigstilt for behandling i NØLLs neste årsmøte. Innstillingen var utarbeidet av et utvalg bestående av Dag Hauffen (bonde, Steinkjer), Magnus Gabrielsen (student, Ås), Jostein Aanestad (student, Ås), Arvid Wold (bonde, Vuku), og Arne Øgaard (ernæringsfysiolog, Ås). Det nevnes i innstillingen «at Emil Mohr (Demeter-konsulent, Bjørkelangen) har bistått utvalget med bakgrunnsmateriell, råd og tips». Innstillingen tar for seg alt fra detaljerte dyrkingsregler, kontrollsystemer, merking og omsetning og organisering av det videre arbeidet. 

I innstillingen pekes det på muligheter for etablering og sekretariat i tilknytning til organisasjoner som NØLL, Stiftelsen for biologisk/økologisk landbruk på Tingvoll, eller en av fagseksjonene for biologisk/økologisk landbruk. Utvalget foreslo å opprette ett eget organ med avgjørelsesmyndighet i forbindelse med revidering av retningslinjer for produksjon, kontroll, godkjenning og merkebruk: Rådet for Økologisk Produksjon (RØP). Under avsnittet Forholdet til Demeter het det: I dag har Demeterforbundet/Biologisk-dynamisk Forening sitt eget opplegg med retningslinjer, merking og kontroll. I første omgang ville det være svært naturlig å få til et samarbeid på kontrollsiden mellom Demeterforbundet og Rådet for Økologisk Produksjon (RØP). På lengre sikt kan det kanskje bli naturlig med et mer utstrakt samarbeid med felles råd for godkjenning av produsenter og omsettere.

I denne prosessen lå det en spire til etablering av en felles sertifiserings- og godkjenningsordning for all økologisk produksjon i Norge. Emil Mohrs deltakelse førte til en dialog som gjorde at NØLL/RØP ble invitert til å ta del i det arbeidet med regelutvikling og sertifisering som Demeter-forvaltningen allerede hadde startet. På den måten kom det i stand et samarbeid som inkluderte alle økologiske driftsretninger i stedet for parallelle virksomheter. Men samarbeidet forutsatte nødvendige avklaringer internt i alle involverte organisasjoner.

Sommeren 1987 ble det, som en prøveordning, ført tilsyn med produksjon knyttet til merket Biologisk der NØLL fikk en utøvende rolle. Roar Lefsaker var ansvarlig for gårdsbesøk og kontroll av produksjonen. 

På årsmøtet til NØLL i oktober 1987 i Bø i Telemark ble Biologisk/økologisk merkeforvaltning (BØMF) opprettet på grunnlag av det samarbeidet som var innledet med Demeter-Forvaltningen. NØLL publiserte deretter Foreløpige normer for økologisk/biologisk jordbruk, knyttet til merket Biologisk og Dyrket under kontroll av Biologisk-dynamisk Forening, 1940 Bjørkelangen. Strengt tatt var illustrasjonsbildet av merket utdatert fordi Demeter-Forvaltningen hadde overtatt som kontrollinstans. Begrepet foreløpige i tittelen på publikasjonen var høyst berettiget. Hverken organisering eller ordninger for kontroll, godkjenning og merkebruk var helt på plass.

Fram- og bakside på heftet med normer fra «Rådet for Økologisk Produksjon» (RØP), publisert av Norsk Økologisk Landbrukslag. 

Nå var spørsmålet hvordan en samarbeidsmodell kunne utformes som skulle ivareta idégrunnlag som var ulike, men som også hadde viktige prinsipielle fellestrekk. Modellen måtte gi rom for videreutvikling av hver sin egenart, og samtidig legge til rette for et felleskap og en gjensidig støtte på områder der det var ønskelig og mulig. 

Løsningen ble to selvstendige, men samarbeidende merkeforvaltninger: Demeter-Forvaltningen og Biologisk Merkeforvaltning med ansvar for utvikling og forvaltning av regelverk for hver sin driftsretning: Demeter-Forvaltningen for biodynamisk produksjon med merket Demeter, og Biologisk Merkeforvaltning for øvrig økologisk produksjon med merket Biologisk. En forutsetning var at de to regelverkene skulle videreføre og beholde alle vesentlige, prinsipielle fellestrekk, slik som krav til allsidig drift og fravær av lettløselig mineralgjødsel og kjemisk-syntetiske plantevernmidler.

Biologisk Merkeforvaltning hadde i oppstartfasen en sammensetning med representanter fra Norsk Økologisk Landbrukslag (Dag Hauffen), Fagseksjonene i biologisk/økologisk landbruk (Geir Vie), og Stiftelsen for biologisk/økologisk landbruk (Arvid Wold). Demeter-Forvaltningen bestod i utgangspunktet også av tre personer (Trygve Sund, Bente Pünther og Morten Ingvaldsen). Noe senere kom Liv Hauffen til som medlem. De to merkeforvaltningene utgjorde til sammen det felles styret. Morten Ingvaldsen ble valgt til styrets leder. Emil Mohr hadde det utøvende og administrative ansvaret helt fra starten.

Navnet som ble valgt på den felles organisasjonen var Debio; De- for Demeter og bio for Biologisk fra de to merkenavnene. Debio er fortsatt den eneste organisasjonen som sertifiserer økologisk landbruk i Norge (per 2020). Men Debio har siden etableringen blitt et egennavn som ikke så lett forbindes med meningsinnholdet i det symbolet som betegnet et nyskapende samarbeid mellom ulike organisasjoner og økologiske driftsmåter.

Etableringen av Debio skjedde som sagt i en tid uten rettslig beskyttelse av betegnelser og regelverk for økologisk produksjon i Norge. Utgangspunktet for de privatrettslige Debio-reglene var internasjonale Demeter-normer og IFOAM Basic Standards. Dette var retningslinjer som et grunnlag for å konkretisere nasjonale regler, tilpasset regionale og lokale forutsetninger. I Utvikling av retningslinjer for økologisk produksjon gjennom internasjonale paraplyorganisasjoner er Demeter-arbeidet og IFOAM som organisasjon nærmere beskrevet.

Sent, men godt

Sammenlignet med flere andre land ble sertifiseringsordningen i Norge etablert forholdsvis sent. Dette var på godt og vondt. Godt fordi det også ga muligheter til å bygge på og lære av erfaringer og praksis fra land som hadde gått foran. «Den norske modellen», med to selvstendige merkeforvaltninger, gjorde det mulig å ivareta både det biodynamiske idégrunnlaget og det idégrunnlaget som det øvrige økologiske landbruket bygget på. Det som kunne organiseres i fellesskap var praktiske oppgaver knyttet til kontroll og godkjenning av produksjoner basert på to ulike sett av regler med et felles fundament.

Norge ble med dette det første vestlige landet som lyktes med å etablere én kontrollorganisasjon for all økologisk produksjon. I våre nordiske naboland, og i andre europeiske land, var det på den tiden egne Demeter-forbund og flere organisasjoner for andre økologiske retninger med tilhørende sertifiseringsordninger. Dette kunne føre til et stort antall merker og til forvirring blant forbrukere.  

I et tilbakeblikk er det nok grunnlag for å hevde at den norske modellen var gunstig på flere måter. Etableringsprosessen, og forvaltningen av en felles godkjenningsordning, bandt de ulike organisasjonene tett sammen. Kommunikasjonsmessig har det også vært viktig å tale med én stemme overfor forbrukere, myndighetsinstanser og ulike fagmiljøer. Og modellen la uten tvil et godt grunnlag for innføring av tilskuddsordninger til økologisk produksjon som ble vesentlig enklere å forvalte med en felles regelverksbasis som tilskuddene ble knyttet til.