Produsentlaget for omsetning av Debio-godkjente landbruksprodukter

Hovedbilde: «Den grønne sommerfuglen» var symbolet som preget emballasjen som Produsentlaget utviklet og formidlet. 

I Helios – vareomsetning i nye former er forhistorien til etableringen av Helios Jordbruks- og Naturprodukter i 1969 beskrevet. Opprinnelig ble Helios etablert for omsetning av biodynamiske produkter, men tok etter hvert inn en betydelig andel andre økologiske produkter i sitt sortiment. Det kom til et punkt da Helios ikke lenger kunne ta imot økologiske produkter fra alle som ønsket å levere. Flere produsenter slet med å finne avsetningsmuligheter i en usikker og lite forutsigbar markedssituasjon. Prismessig var det også store og til dels tilfeldige variasjoner.

Nok en gang kom Einar Grepperud, bonde og styremedlem i Biologisk-dynamisk Forening (BDF), til å spille en viktig rolle. Han så behovet for å sikre omsetning på et likeverdig grunnlag for alle produsenter av økologiske varer i Norge uavhengig av driftsretning. Som tidligere omtalt hadde det vært interne diskusjoner om og på hvilken måte BDF skulle involveres i utviklingen av det øvrige økologiske landbruket. Grepperud var talsperson for å ta et medansvar og samarbeide med alle gode krefter som ville bidra til utvikling av en sunn jord og et sunt miljø for fremtidige generasjoner, enten de drev biodynamisk eller annet økologisk landbruk.

En forutsetning for økt oppslutning om økologiske driftsformer generelt var stabile omsetningsmuligheter. Grepperud så betydningen av at alt som ble produsert økologisk kunne finne veien til interesserte forbrukere på en likeverdig måte innenfor rammen av et bredt, åpent og samarbeidende fellesskap.

På midten av 1980-tallet eksisterte det allerede organisasjoner for produksjon og forbruk (Biologisk-dynamisk Forening og Norsk Økologisk Landbrukslag), rådgivningstjeneste (landsdekkende nettverk av forsøksringer med fagseksjoner), kompetansesenter for forskning og utvikling (Norsk senter for økologisk landbruk), og en godkjennings- og merkeordning (Debio). Men en organisering av produsentene med sikte på en ordnet omsetning av økologiske produkter manglet i det fundamentet som økologisk landbruk skulle bygge videre på. Dette var utgangspunktet for at Produsentlaget for omsetning av Debio-godkjente landbruksprodukter ble etablert.

Etter en periode med et interimsstyre ledet av Ole Martin Siem, bonde i Sande i Vestfold, ble Produsentlaget stiftet i juli 1987. Produsentlaget skulle ikke drive med produktomsetning i egen regi, men arbeide for å utvikle trygge omsetningsløsninger for alle produktgrupper gjennom ulike kanaler. Målet var også å få til en koordinert produksjon med sikte på en mest mulig landsdekkende omsetning til oppgjørspriser som var like for alle bønder, og til «fornuftige» utsalgspriser. Forutsetningen for Produsentlagets arbeid var at produksjonen skulle være Debio-godkjent. 

Det første styret i Produsentlaget besto utelukkende av bønder: Ole Martin Siem, Erik Rosnes, Ingunn Grepperud, Odd Jarle Stener Olsen, Hans Rask Arnesen og Janne Mellum, med Randi Semb og Finn Dale Iversen som varamedlemmer. Gerald Altena ble daglig leder, med kontorplass på Bjørkelangen.

Et prosjektsamarbeid med NØLL ble etablert, og roller og oppgaver i forhold til Helios ble avklart. Etter hvert kom det i stand et samarbeid med Gartnerhallen, Opplysningskontoret for frukt og grønt, Statkorn, Felleskjøpet og flere andre.

Det var nok av oppgaver å ta fatt i. Et arbeidsutvalg ble etablert, og ulike prosjekter innen småskalaproduksjon, grønt og poteter, korn, melk, kjøtt, emballasjeutvikling og annet, ble igangsatt. Dette var før de store dagligvarekjedene og landbrukets salgsorganisasjoner viste interesse av betydning for omsetning av økologiske produkter.

Prisnemnda for økologiske landbruksprodukter var et utvalg under Produsentlaget. I Prisnemnda var bønder, Helios og andre markedsaktører representert. Blant sistnevnte var det virksomheter som omsatte så vel konvensjonelle som økologiske produkter. En prioritert oppgave for Prisnemnda var å arrangere ukentlige telefonmøter der oppgaven var å fastsette veiledende priser som skulle gjenspeile reelle merkostnader ved økologisk produksjon, sammenlignet med den konvensjonelle. Utgangspunktet var noteringspriser på konvensjonelle produkter. Denne virksomheten ble til stor hjelp både for produsenter og for varehandelen.

I de første årene omfattet Produsentlagets virksomhet også avtaleformidling mellom produsenter og markedsaktører. Avtalene omhandlet varemengder og tidspunktet for leveranser. Senere ble leveringstidspunkter avtalt direkte mellom produsent og grossist, mens koordinering av mengder og prisfastsettelse fortsatte i Produsentlagets regi. En forutsigbar markedstilgang for produsentene, og en sikkerhet for leveranser for markedsaktørene, var av stor betydning for planlegging, vareflyt og for et stabilt tilbud av økologiske produkter til forbrukerne. 

For å understøtte dialogen mellom produsenter, markedsaktører og forbrukere, ble ulike tjenester utviklet. I 1991 kom Opplysningstelefonen, der vanlige forbrukere, storhusholdninger og andre kunne få oppdaterte informasjoner om hvilke utsalgssteder som fantes, og hva de kunne tilby av økologiske varer til enhver tid. I tillegg hadde Produsentlaget etablert medlemsbladet Markedsnytt og informasjonsbladet Øko-saken, som ble sendt til markedsaktører.

Emballasjeutvikling var også en viktig del av arbeidet. Produsenter kunne bestille emballasje til frukt og grønt påført egen logo og tekst. Emballasjen var utformet på en måte som forutsatte at den bare kunne brukes av de som hadde fått merker eller stempler fra Debio for godkjent økologisk produksjon.

Produsentlaget var et initiativ som engasjerte og involverte mange. Etableringen ble også møtt med en viss skepsis, men dette avtok da virksomheten viste seg å ha en viktig støttefunksjon for en positiv markedsutvikling. Den organiserte omsetningen, som Produsentlaget arbeidet for, bidro nemlig til å få fortgang i utviklingen av nye økologiske produkter til markedet. Og myndighetene så hvilken betydning dette initiativet kunne få for å lykkes med den offentlige satsingen på økologisk landbruk som etter hvert kom. Etter flere år med mye dugnadsinnsats ble det bevilget grunnfinansiering til driften over jordbruksavtalen.

Men det var også utfordringer knyttet til et så bredt anlagt samarbeid mellom personer og organisasjoner fra ulike kulturer, og med en viss fare for å tråkke i hverandres bed. Ulike synspunkter på styringsformer og ønsket markedsutvikling kunne til tider føre til sterke meningsbrytninger. Styret og daglig ledelse la imidlertid opp til grundige diskusjoner med bred involvering, og fant i det store og hele frem til gode kompromisser.

Styret var preget av engasjerte bønder. Som styreleder var Ole Martin Siem en iherdig pådriver. Flere regionale grupper arbeidet for utvikling av ulike produktområder. Men den største drivkraften i det løpende arbeidet var daglig leder Gerald Altena. En dekkende omtale ble fremført av Ole Martin Siem ved markeringen i forbindelse med Altenas fratredelse i 1994 etter syv år som daglig leder: Vi ønsker å markere den takknemlighet vi har til Gerald for hans enorme innsats med å bygge opp og drive Produsentlaget frem til hva det er i dag.

Jon Erlend Nygård, som hadde vært ansatt som markedskonsulent, overtok som daglig leder etter Altena. Deretter, og frem til Produsentlaget, da med navnet ØkoProdusentane, ble del av den nyopprettede organisasjonen Oikos-Økologisk Landslag i 2000, var Vinjar Tufte daglig leder. Nygård og Tufte videreførte driften på en solid måte i tråd med det grunnlaget som var lagt, og med nødvendige tilpasninger til endringer i markedssituasjonen. 

De opprinnelige oppgavene var relatert til markedskoordinering, prisfastsettelse og emballasjeutvikling. Behovet og oppgavene fikk en annen karakter da grossister, foredlingsbedrifter og dagligvarehandel selv i større grad tok initiativ til å tilrettelegge for omsetning av økologiske produkter med egen emballasje og egne merkevarenavn.

Produsentlaget/ØkoProdusentane var utvilsomt et betydningsfullt initiativ til riktig tid. Etableringen er nok et eksempel på et bondeinitiert foretak som ble muliggjort ved at enkeltstående produsenter viste mot og kraft til å engasjere seg utover det daglige arbeidet for å få i gang virksomheter til nytte for et større fellesskap.