Store nasjonale satsingsprogrammer

Hovedbilde: Fra nettsiden til Fylkesmannens landbruksavdeling i Rogaland, januar 2015.

I Produsentrettede tilskudd og utviklingsprosjekter ble ulike tilskuddsordninger til fremme av økologisk landbruk, med midler avsatt over jordbruksavtalen, omtalt: Omleggingstilskudd, areal- og husdyrtilskudd, og tilskudd til utviklingstiltak med egne ordninger og prioriteringer knyttet til veiledning, kunnskaps- og kompetanseutvikling, markedsutvikling og annet.

Under disse ordningene har det også blitt initiert egne satsinger og programmer fra myndighetsinstanser, hovedsakelig etter føringer fra jordbruksavtalepartene.

I det følgende skal et utvalg nasjonale utviklingsprosjekter omtales. De gikk over flere år og fikk tildelt en vesentlig andel av de årlige midlene som ble avsatt over jordbruksavtalen til utviklingstiltak.

Gratis førsteråd (GFR) ble etablert i 1998 i regi av Landbrukets Forsøksringer (LFR) som en rådgivningsordning for bønder som vurderte omlegging til økologisk drift. Nettverket av forsøksringer dekket hele landet, og tilbudet nådde derfor ut til alle produsenter, også til de som ikke var medlemmer i en forsøksring. Gjennom GFR ble det gjort en vurdering av gårdens muligheter og begrensninger knyttet til omlegging – agronomisk og i forhold til økonomi og marked. I tilknytning til et gårdsbesøk ble alle relevante forhold gjennomgått og belyst av rådgiver i samarbeid med de driftsansvarlige. I etterkant av besøket ble det utarbeidet en rapport med oppsummering og konklusjoner. GFR var, som navnet sier, gratis og uforpliktende.

I perioden 1998-2003 hadde ca. 4 100 gårdsbruk hatt GFR–besøk. Målet var at 25 % av disse skulle være i en omleggingsfase i løpet av 2003. En undersøkelse viste at 38,4 % da hadde meldt seg inn i Debios kontrollordning. 87 % av de som hadde hatt GFR-besøk i denne perioden svarte at de hadde hatt god eller svært god nytte av å delta i ordningen.

For å videreutvikle GFR etablerte LFR i 2002 ordningen Oppfølging med grundig og fullstendig rådgiving i økologisk landbruk (OGFR) som en rådgivningspakke med 25 rådgivningstimer. Dette var et tilbud om en enda grundigere gjennomgang av aktuelle driftsopplegg enn det som lå i GFR og i andre tilbud fra forsøksringene. Bonden skulle derfor betale en egenandel. I 2003 ble det laget 107 OGFR-avtaler med tilhørende tiltaksplaner. 

Konseptet med gratis og uforpliktende førsteråd eksisterer fortsatt per 2020, men nå under navnet NLR Økologisk Førsteråd etter at Landbrukets Forsøksringer endret navn til Norsk Landbruksrådgiving (NLR) i 2008. Rådgivningstilbudet har også blitt mer spesialisert med tilbud som NLR Økologisk Økoplan – bistand ved innmelding i Debios kontrollordning med plan for økologisk drift og dokumentasjon i henhold til aktuelle krav i økologiregelverket, og NLR Økologisk Grupperåd – tilbud om faglige samlinger med utveksling av erfaringer, rådgiving og sosialt fellesskap knyttet til økologisk produksjon. Ordningen OGFR endret senere navn til NLR Økologisk Rådgivingsavtale.

Fra starten i 1998 til 2020 har NLR gjennomført flere enn 6 000 NLR Økologisk Førsteråd, noen i samarbeid med TINE som Økologisk Førsteråd melk. I de siste årene har det vært gjennomført rundt 200 NLR Økologisk Grupperåd og 100 NLR Økologisk Rådgivingsavtale årlig.

I Informasjons- og rådgivningstjenester for produsenter om rådgivningstjenester blir LFR/NLRs historikk og virkeområder nærmere omtalt.

Tidlig på 2000-tallet ble det fra flere hold pekt på at sauehold var den produksjonen som lettest kunne legges om til økologisk drift i et større omfang i Norge. «Alt norsk sauehold er jo nærmest økologisk» var et sentralt budskap. Grunnlaget for denne oppfatningen var at sauen i deler av året er på utmarksbeiter der kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler ikke blir brukt. I tillegg var kraftfôrandelen lav. Den største utfordringen var dyrking av økologisk vinterfôr. 

I 2001 tok Fylkesmannen i Hordaland initiativ til å etablere et 4-årig helkjedeprosjekt for å fremme økologisk saueproduksjon. Prosjektet hadde flere samarbeidspartnere og ble et viktig grunnlag for partene i jordbruksoppgjøret da de senere vedtok å igangsette et program for å stimulere til en større økologisk lamme- og saueproduksjon, se omtalen nedenfor. For å understøtte en slik utvikling fikk Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) i oppgave å utrede økonomien i økologisk sauehold for en 4-års periode fra 2001 til 2004. NILF skulle analysere driftsøkonomien på 20 sauebruk med økologisk produksjon og sammenligne resultatene med økonomien på et tilsvarende antall sauebruk med konvensjonell produksjon og ellers tilnærmet like forutsetninger.  

Ved tildeling av midler til andre utviklingsprosjekter ble det gitt føringer om at det skulle etableres et samarbeid med Fylkesmannen i Hordaland. Det gjaldt f.eks. prosjektet Økologisk husdyrproduksjon-rådgivingsmateriell og informasjon, som NORSØK fikk midler til i 2004.

Partene i jordbruksoppgjøret ble i 2006 enige om å etablere et eget satsingsprogram for økologisk lamme- og sauekjøttproduksjon med sikte på at en betydelig andel av norsk saue- og lammekjøttproduksjonen skulle bli sertifisert som økologisk. Norsk Landbruksrådgiving (NLR), som var ansvarlig for Gratis førsteråd til primærprodusenter, fikk også ansvaret for ØkoSau-veiledningsprogram for økologisk sauehold med Gilde, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau og Geit i styringsgruppen. I tillegg var Fylkesmannens landbruksavdeling samarbeidspart i de deltakende fylkene. 

Fra «Norsk Sau og Geit», 2008.

Fra NLR deltok rundt 50 lokale rådgivere som prosjektmedarbeidere. Etter tre år hadde flere enn 580 produsenter fått Gratis Førsteråd-sau (GFR-sau) som grunnlag for å vurdere omlegging til økologisk sauehold. I rådgivingsarbeidet ble både agronomiske, bygningsmessige og økonomiske utfordringer vurdert. Bare i 2009 ble det arrangert 34 informasjonsmøter i et samarbeid mellom Norsk Sau og Geit, Nortura og offentlig forvaltning.

I tillegg til GFR-sau ble også andre virkemidler tatt i bruk. F.eks. ble produksjonstilskuddet til økologiske lammeslakt økt betydelig.

Men en omfattende omlegging til økologisk sauehold viste seg å bli mer krevende enn først antatt. Tilgangen på beiteområder uten bruk av kunstgjødsel og kjemisk plantevern var god, og produksjon av økologisk vinterfôr var mulig. Den store utfordringen skulle vise seg å bli kravet til innendørs areal og liggeunderlag som følge av nye EU-bestemmelser som ble innført i 2007. 

Fra Agropub.no, 2017.

Etter de nye kravene skulle økologisk drift ha nesten dobbelt så stort gulvareal per dyr som i konvensjonell drift. Kravet var 1,5 m2 liggeunderlag per voksen sau + 0,35 m2 per lam om våren. I konvensjonell drift var det ikke fastsatt minstekrav i Norge, men i praksis hadde sau og lam til sammen ca. 1 m2. Nye arealkrav til økologisk produksjon ville derfor føre til store bygningstekniske merkostnader med den samme besetningsstørrelsen som før omlegging. I tillegg var det et krav at minst halvparten av totalt inneareal per dyr skulle være tett liggeunderlag. Spaltegulv hadde over tid blitt vanlig i Norge, ikke minst som følge av mangel på halm og annet strømateriale i distrikter med mye sau. Etter lang tids forhandlinger i ESA, EFTAs overvåkingsorgan som skal se til at Norge, Island og Liechtenstein oppfyller sine forpliktelser etter EØS-avtalen, ble de nye bestemmelsene først gjort gjeldende i Norge etter 10 år, i 2017.

Debio gjennomførte en spørreundersøkelse om konsekvenser av de nye bestemmelsene. 63 % av de som drev økologisk sauehold svarte at de ikke ville bli påvirket av regelendringene på en måte som ville vanskeliggjøre driften vesentlig. Men en tilpasning til nye krav ville bli svært krevende for mange, og det dempet utvilsomt motivasjonen for omlegging. I forståelse med Mattilsynet praktiserte Debio derfor det nye regelverket på en lempelig måte i en tidlig fase. Avvik ble registrert dersom mindre enn halvparten av liggeunderlaget var tett. I slike tilfeller ble det satt som vilkår at forholdet skulle utbedres innen «rimelig» tid for at avviket ikke skulle føre til underkjenning av driften etter regelverket for økologisk drift. 

Denne situasjonen førte til mange diskusjoner og utredninger om kostnadsbesparende løsninger som skulle kunne tilpasses eksisterende fjøsinnredninger. Paller, matter og annet som dekket spaltegulvet, egne haller der sauen kunne gå på talle, «etasjesenger» med fast underlag og andre kreative løsninger ble utredet og utprøvd. Det var særlig Norge og Island, ikke EUs medlemsland, som argumenterte for unntaksbestemmelser og en aksept for innarbeidet praksis med spaltegulv. Det ble henvist til erfaringer som viste at sauen ikke alltid foretrakk tett gulv fremfor drenerende spaltegulv dersom den fikk velge, men denne argumentasjonen vant ikke frem.  

Det ble lagt merke til at Norge og Island utsatte å innføre EUs nye krav, og saken ble betent. Sett fra EU-kommisjonens ståsted var det ikke aktuelt å innføre unntaksregler for EØS-land. Fra sesongen 2018 var det derfor ikke lenger mulig for Debio å opprettholde godkjenning av økologiske sauebruk dersom de nye kravene ikke var oppfylt fullt og helt. Dette medførte en viss nedgang i antall sertifiserte gårdsbruk med sau, men ikke så mange som fryktet.

Men visjonen om at store deler av saueholdet i Norge skulle kunne klassifiseres som økologisk ble ikke oppfylt. Programmet ØkoSau, og andre prosjekter som skulle understøtte satsingen på økologisk sauehold, har likevel gitt verdifulle faglige bidrag til en næring som fortsatt har et stort potensial for omlegging til økologisk drift i store deler av landet.

Forskjeller mellom konvensjonelle og økologiske driftsopplegg blir særlig tydelig ved dyrking av åkervekster som korn. Monokultur og ensidig drift år etter år er vanlig i konvensjonell produksjon, men fungerer ikke i økologisk drift. Med stort næringsbehov og begrenset rotsystem tærer kornvekstene på matjordens næringsgrunnlag. I et økologisk driftsopplegg må korn og andre åkervekster derfor inngå i et vekstskifte med andre plantekulturer som har et mer omfattende rotsystem, og som nærer matjorden ved å hente opp og mobilisere næringsstoffer fra dypereliggende mineraljord og fra organisk materiale, og gjennom fiksering av nitrogen fra luften. Eng- og beitevekster, med innslag av belgvekster som rød- og hvitkløver, har disse egenskapene. En tilstrekkelig næringstilførsel vil også kunne sikres ved å tilføre organisk materiale til matjorden i form av grønngjødsling, kompost og husdyrgjødsel. 

Men for å kunne forsvare økologisk korndyrking uten husdyr rent økonomisk, må det store arealer til fordi korndyrking krever investeringer i spesialisert og kostbart maskinelt utstyr. Og det er sjelden tilgang på organisk materiale og husdyrgjødsel fra andre gårdsbruk i tilstrekkelige mengder i typiske åkerbruksdistrikter. Uten vekstskifte med flerårige eng- og beitevekster vil økologisk kornproduksjon dessuten lett få utfordringer med konkurranse fra flerårig rotugras. Det samme gjelder angrep fra sopp og insekter. 

Flere prosjekter har derfor hatt søkelys på hvordan økologisk korndyrking uten husdyr i typiske åkerbruksdistrikter kan innrettes og fungere tilfredsstillende med tiltak og innsatsfaktorer som erstatter kunstgjødsel og kjemisk plantevern, og slik at avlingsmengde og kvalitet kan holdes på et tilfredsstillende nivå. 

Utveksling av fôr og husdyrgjødsel mellom gårdsbruk som drives henholdsvis med ensidig planteproduksjon og spesialisert husdyrhold, har vært vellykket i områder der begge driftsformer fortsatt finnes som en følge av naturgitte forhold, og på tross av landbrukspolitiske føringer om kanalisering av grovfôretende husdyr til fjord- og fjellbygder og til kystområder. I mer typiske kornområder uten husdyrbruk er det gjort forsøk med intensiv bruk av grønngjødslingsvekster og underkulturer i korn for å bygge nødvendig fruktbarhet i matjorden. 

Ved jordbruksoppgjøret i 1997 ble det bestemt å etablere prosjektet Storskalaforsøk i økologisk landbruk med formål å kartlegge potensialet for økologisk kornproduksjon på driftsenheter uten husdyrhold, og å demonstrere økologisk korndyrking i praksis. Planteforsk Apelsvoll fikk prosjektlederansvaret, og forsøksringene (ØKOSØN, FØKO, Buskerud forsøksring, FABIO, FAGRO og Midt-Norsk Økoring), Nordnorsk kompetansesenter og NORSØK var samarbeidspartnere. 

I 2002 etablerte Fylkesmannen i Oslo og Akershus prosjektet ØKOKORN i Oslo og Akershus, med støtte fra Statens landbruksforvaltning (SLF). Målet var å utvikle Akershus, som et typisk åkerbruksdistrikt, til et foregangsfylke for økologisk kornproduksjon med sikte på å overføre erfaringer og kunnskaper til andre fylker. Det ble lagt vekt på å utvikle grunnleggende kunnskaper om økologisk korndyrking blant forsøksringledere og ansatte ved kommunale landbrukskontor, og å etablere nettverksgrupper for fagmiljøer og samarbeid mellom bønder. Økonomien i økologisk korndyrking ble også analysert. Møller og omsetningsledd ble involvert for å legge til rette for og stimulere til økt produksjon og omsetning av norskprodusert økologisk matmel. Prosjektet la et grunnlag som senere studier kunne dra stor nytte av. 

Av andre prosjekter fra den samme perioden kan nevnes Demonstrasjonsfelt husdyrløs økologisk kornproduksjon i regi av Norges Vel, Planleggingsverktøy for økologisk korn og kjernebelgvekstdyrking i regi av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) og Temaark om økologisk korndyrking i regi av NORSØK. 

For å styrke lokal ressursutnyttelse og egen fôrproduksjon var det også søkelys på korndyrking i andre områder enn typiske åkerbruksdistrikter. I prosjektet Korn til krossing i Nordland i regi av Økoringen Nordre Nordland, ble avlingsnivåer, avlingssikkerhet og fôrkvalitet i krosset korn studert. Kornet ble høstet på gulmodningsstadiet og ensilert. Syv forsøksringer i Nordland samarbeidet, og 12 gårdsbruk deltok i prosjektet.

Prosjektet i Oslo og Akershus ble videreført gjennom helkjedeprosjektet Fellesløft for norsk økologisk matkorn, etablert i 2007. Målet var å legge til rette for at norskprodusert økologisk matkorn i større grad skulle nå frem til bakere, og til storhusholdninger som kunne bake selv, og at matkornet skulle holde en stabil kvalitet i tråd med brukernes behov. Prosjektet ble knyttet til Matforsk/Nofimas prosjekt Stabil hvetekvalitet. I alt 80 produsenter av økologisk korn deltok i samarbeid med sine respektive forsøksringer i 7 fylker på Østlandet. Kornforhandlere, møller, bakere og storhusholdninger var samarbeidspartnere.

Utdrag fra «Bedre gardsdrift», januar 2007.

I 2004 ble det på oppdrag fra Norges Forskningsråd nedsatt en gruppe for å utrede forskningsutfordringer i verdikjeden for økologiske kornprodukter. I situasjonsbeskrivelsen heter det: Av det totale kornarealet er det kun 1,2 % som dyrkes økologisk. I 2003 ble det levert nærmere 4 900 tonn økologisk korn til møller og dette utgjør 0,43 % av den totale kornproduksjonen. Forskningsområder som ble prioritert og anbefalt var knyttet til behovet for å videreutvikle biologisk, agronomisk, økonomisk og dyrkningsteknisk kunnskap. 

I 2007 var det enighet mellom jordbruksavtalepartene om å prioritere virkemidler for å øke den økologiske kornproduksjonen spesielt. Det ble avsatt inntil 30 mill. kroner til en tidsavgrenset kampanje. Tiltaket ble annonsert i 2008, men «premien» ble først utbetalt i 2011 og 2012. Og premien var et tilskudd på 100 kroner per dekar for alt økologisk korn til modning som et tillegg til det årlige arealtilskuddet for økologisk produksjon som allerede var innført. En viktig årsak til avstanden i tid mellom annonsering og utbetaling av tilskudd var tiden det tok for å legge om driften fra konvensjonell til sertifisert økologisk produksjon. I tilknytning til kampanjen ble det bestemt at det skulle etableres en forsterket veilednings- og informasjonstjeneste med basis i igangværende prosjekter som fikk tilskudd fra SLF. 

Kampanjen ble etablert som et samarbeid mellom Bioforsk Økologisk, Norsk Landbruksrådgiving og prosjektet Fellesløft for norsk økologisk matkorn i regi av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Det ble utarbeidet en 12-siders kampanjefolder som ble postsendt til alle kornprodusenter i Norge. 

Fra kampanjefolderen, 2008

Folderen ble finansiert med utviklingsmidler som SLF forvaltet, og med støtte fra Felleskjøpet, Norgesfôr og Fiskå Mølle. I folderen var det en hilsen fra landbruks- og matminister Lars Peder Brekk, der det bl.a. het: Økologisk dyrket korn er selve nøkkelen til å lykkes, både i forhold til matmjøl/bakerindustrien og i forhold til kraftfôrindustrien. I dag må omtrent halvparten av økokornet importeres fordi det ikke dyrkes nok. Dette vil vi gjøre noe med. ... Økologisk kornproduksjon krever den kompetente agronomen fullt ut. Ved siden av markedsbehovet er en av begrunnelsene for 15-prosentmålet, det miljøhensyn som tas i økologisk produksjon. Driftsmetoden er en spydspiss i landbrukets miljøarbeid. Blant annet gjennom å bidra med viten og metoder som kan nyttes i landbruksproduksjonen for øvrig. Det er derfor også hyggelig å kunne dokumentere at lønnsomheten i økologisk produksjon er god.

Dette var en bredt anlagt kampanje med stor ressursinnsats som resulterte i en betydelig nettverks- og kompetansebygging. Hovedmålet ble imidlertid beskrevet slik i sluttprotokollen til jordbruksoppgjøret i 2007: … en tidsavgrenset kampanje som annonseres i 2008, for å øke den økologiske kornproduksjonen. Om resultatene vurdert i forhold til hovedmålet skrev Riksrevisjonen følgende i Dokument 3:7 (2015–2016): Når det gjelder korn mener Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratet at det ekstra arealtilskuddet som ble gitt under kornkampanjen i 2009–2011, førte til at det økologiske kornarealet gikk opp i en periode. De opplyser likevel at hverken kornarealet eller tallet på kornprodusenter har økt i særlig grad etter at kampanjen ble avsluttet. Responsen på kampanjen ble derfor ikke så stor som ønsket. Dette kan, slik styresmaktene ser det, ha sammenheng med at det er for liten tilgang på husdyrgjødsel for å øke volumet av den økologiske kornproduksjonen.

I Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter er det berettet om utvalget som skulle utrede hvordan ulike departementer sammen kunne bidra til at 15 %-målet for økologisk matproduksjonen og matforbruk kunne nås, jf. Soria Moria-erklæringen til Regjeringen Stoltenberg II, 2005. Det ble ikke utarbeidet noen sluttrapport, men det kom i stand et samarbeid mellom ulike departementer. Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) etablerte en felles satsing rettet mot kommunene, kalt Økoløft i kommuner. 

Satsingen ble lansert i september 2007 av landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen og kommunal- og regionalminister Åslaug Haga. Lanseringen skjedde på Bogstad Gård i Oslo med invitert presse til stede. I pressemeldingen ble satsingen omtalt som det største enkeltprosjektet til fremme av økologisk matproduksjon i Norge noensinne: Gjennom å invitere alle landets kommuner til å søke om å bli foregangskommuner på området, vil denne satsingen bli et økonomisk krafttak fra Regjeringen for å øke det offentlige forbruket av økologisk mat.

Satsingen rettet mot kommuner ble blant annet sett i sammenheng med potensialet for innkjøpsavtaler i forbindelse med offentlige anskaffelser der det skulle være mulig å etterspørre økologisk mat til institusjoner, kantiner, barnehager og skoler.  

I første omgang ble kommunene invitert til å sende inn prosjektskisser til Statens landbruksforvaltning (SLF). På grunnlag av skissene ble et utvalg kommuner invitert til å utarbeide fullstendige søknader som skulle synliggjøre konkrete mål for andel innkjøpt økologisk mat i kommunal regi ved utgangen av 2009. Det ble også oppfordret til å sette mål for produksjon av økologiske landbruksprodukter i den enkelte kommunen. Mål for sammenheng mellom regional produksjon og kommunalt forbruk skulle også beskrives. Det var en forutsetning at satsingen i hver kommune skulle samordnes med Fylkesmannens handlingsplaner i de berørte fylkene. Kommuner kunne samarbeide om felles søknader.

Egenandelen skulle være 50 %, og endelige søknader måtte være godkjent i kommunestyret. Den statlige finansieringen skulle være 10 mill. kroner per år fra hvert av departementene i 2008 og 2009. 

Som grunnlag for utvelgelsen av kommuner laget SLF en innstilling som ble behandlet politisk i begge departementer. Det kom inn i alt 43 skisser der til sammen 102 kommuner var involvert. Det var en god geografisk spredning, en god fordeling mellom store og små kommuner, og mellom landkommuner og bykommuner. Etter at utvalget av søknader var gjort, var det klart for å igangsette 31 Økoløft-prosjekter i mai 2008 med deltakelse fra i alt 52 kommuner. 

Flere kommuner hadde oppnådd en arealandel med økologisk drift på mer enn 15 % i 2008. I oversikten er det også tatt med kommuner som ikke var med i prosjektet «Økoløft i kommuner».

I et nyhetsbrev fra SLF til økoløftprosjektene i mai 2009 sto det følgende om de første rapportene: De er lest med interesse og det som slår oss er den kreativiteten og mangfoldigheten av ideer og aktiviteter som ser ut til å blomstre innenfor Økoløft. Dette så vi jo for så vidt allerede i søknadene, men det blir mer synlig når vi nå får inn disse rapportene. Foreløpig er det stor vekt på informasjon og kursvirksomhet, både mot primærprodusenter og ulike målgrupper på forbrukssiden. Det ser også ut til at Økoløft i stor grad samarbeider med og samordnes med andre lokale og regionale aktiviteter på økologiområdet. Det synes vi er bra og ser for oss at det blir både synergieffekter og mer effektiv ressursbruk på denne måten.

Prosjektperioden var i utgangspunktet satt til to år. Men ved en midtveisevaluering kom det frem at måloppnåelsen så langt ikke ble ansett å være god nok. Gjennomføring av prosjektplanene viste seg å forutsette betydelige endringer i holdninger og rutiner. At det skulle ta mer enn ett år før konkrete tiltak kunne iverksettes i et visst omfang var egentlig ikke overraskende. Prosjekttiltak og fremdrift ellers, med gjennomføring av kurs, ulike arrangementer og motivasjonstiltak, viste imidlertid et bilde som var betraktelig mer positivt enn den tallfestede måloppnåelsen.

Spleiselaget mellom LMD og KRD om Økoløft i kommuner ble avsluttet i 2010. Fra 2011 falt KRD sin finansiering bort, og det ble heller ikke øremerket midler over jordbruksavtalen til videreføring av prosjektet fra LMD sin side. Budsjettrammen som var avsatt til utviklingstiltak innen økologisk landbruk ga likevel muligheter for å følge opp Økoløft-prosjekter i enkelte, utvalgte kommuner. 

Erfaringer fra Økoløft-prosjektene, og fra det interdepartementale samarbeidet, skulle nå videreføres i et nytt satsningsområde; Foregangsfylker for utvikling av økologisk produksjon og forbruk.