Produsentrettede tilskudd og utviklingsprosjekter

Hovedbilde: Fra bestemmelser knyttet til søknad om produksjonstilskudd, Statens landbruksforvaltning, 2013

Som tidligere omtalt ble det på slutten av 1980-tallet bevilget årlige midler over statsbudsjettet til Biologisk-dynamisk Forening, Norsk Økologisk Landbrukslag, Stiftelsen for biologisk/økologisk landbruk (senere NORSØK), Debio, Produsentlaget og til fagseksjoner i økologisk landbruk. Bevilgningene var beskjedne, men for flere organisasjoner var de helt avgjørende for å kunne opprettholde løpende drift. I tillegg innebar tilskuddene en anerkjennelse av det arbeidet som ble gjort, som i seg selv var viktig i en tid da sterke motkrefter fortsatt gjorde seg gjeldende. 

Det som startet som tilskudd til organisasjoner og veiledning ble på 1990-tallet utvidet til å omfatte primærproduksjon og markedsutvikling. 

Etter anbefaling fra Roaldsøy-utvalget, se Økologisk landbruk posisjonerer seg på mange områder, ble det i 1990 innført et tilskudd over jordbruksavtalen for å stimulere til omlegging av arealer til økologisk produksjon (omleggingstilskudd). Året etter ble det også innført et tilskudd til drift av arealer som var omlagt (arealtilskudd). Innmelding i Debios sertifiseringsordning, og drift i samsvar med Debios privatrettslige regler, var en betingelse for å kunne ta del i disse tilskuddsordningene. 

Tilskudd til økologisk landbruk kom i tillegg til de ordinære tilskuddsordningene. Slik er det fortsatt per 2020. Hensikten med ekstraordinære tilskudd til økologisk produksjon har vært å bidra til økonomisk forutsigbarhet og et økonomisk utkomme på linje med øvrig landbruksdrift. Tilskuddene har vært innrettet og justert for å understøtte ønsket utvikling og fordeling mellom produksjoner i henhold til politiske mål fastsatt i ulike styringsdokumenter, se Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter. Tilskudd med lengst varighet har vært til omlegging, til omlagte arealer og til økologisk husdyrproduksjon. I tillegg har det i perioder vært spesielle ordninger knyttet til prisnedskriving av økologisk korn, produksjon av økologisk lammeslakt og annet. 

Omleggingstilskuddet ble knyttet til et krav om at hele gården eller driftsenheten skulle legges om til økologisk drift i løpet av maksimum 10 år. Begrunnelsen var at de enkelte produksjonene ville fungere best dersom alle gårdens produksjoner var del av en helhetlig, gårdsøkologisk sammenheng. Driftsenhetens samlede totalareal (dyrket jord) ble lagt til grunn for beregning av omleggingstilskuddet det året omlegging startet, uavhengig av hvor stor andel som faktisk var planlagt omlagt det første året. Derfor ble det også utbetalt til dels store engangsbeløp. Vilkåret var at omleggingstilskuddet skulle tilbakebetales dersom omlegging ikke ble gjennomført i henhold til en plan med et 10-års perspektiv som skulle godkjennes av Debio i forkant.   

Hensikten med tilskuddet var å forberede en overgang til allsidig økologisk drift, herunder gjennomføre nødvendige tilpasninger knyttet til fjøsinnredning, gjødselbehandling og driftsapparatet for øvrig. Det var også tatt høyde for en forventet avlingsnedgang de første årene etter at omlegging startet. Tilskuddet skulle dessuten kompensere for at produkter fra arealer under omlegging ikke kunne omsettes som økologiske til en merpris. 

Men de offentligrettslige driftsreglene som ble innført som en følge av EØS II-avtalen i 1994, stilte ikke krav til omlegging av hele driftsenheten. Sertifisering for omlegging av deler av arealet og enkeltproduksjoner, såkalt delomlegging, ble mulig. Innretningen av omleggingstilskuddet ble derfor endret. Nå ble det bare utbetalt tilskudd for arealer som skulle starte eller som var under omlegging i det aktuelle året. 

De fleste plantekulturer hadde to års omleggingstid, noe som innebar at arealet der de ble dyrket måtte drives etter økologiske prinsipper i to år før produksjonen kunne sertifiseres som økologisk det tredje året. Arealer med frukt og bær hadde tre års omleggingstid. I en periode ble utbetaling av omleggingstilskuddet fordelt på antall omleggingsår. 

For å hindre at omleggingstilskuddet skulle kunne utbetales flere ganger for det samme arealet ved at omlagt areal ble tilbakestilt til konvensjonell drift for deretter å påbegynne en ny omlegging, ble det satt vilkår om en såkalt «bindingstid». Omlagt areal skulle drives økologisk sammenhengende i et antall år for at krav om tilbakebetaling av omleggingstilskuddet ikke skulle kunne gjøres gjeldende. Deretter kunne en ny omlegging starte. Innretningen av omleggingstilskuddet og tilskuddsnivået ble endret og justert flere ganger før det opphørte som selvstendig tilskudd i 2014 og gikk inn i det generelle arealtilskuddet til økologisk drift.

Underveis er det gjort flere evalueringer av ordningen med omleggingstilskudd. Den første som skal nevnes ble utført av ECON i 2000. Statistikken viste at etter etableringen av tilskuddet i 1990 hadde antall tilskuddsberettigede gårdsbruk med økologisk drift økt fra 273 til 1 762 i 1999. Sertifisert areal for økologisk produksjon utgjorde ca. 1,5 % av det totale norske jordbruksarealet i 1999. 

I ECON-rapporten heter det: Produksjonen av økologiske landbruksprodukter har økt betydelig. Arealet som er omlagt til økologisk produksjon av korn og grovfôr er 10-doblet i perioden 1991- 1999, og produksjonen av økologisk melk er 13-doblet i samme periode. Spesielt i de siste årene på 1990-tallet har økningen vært sterk. Tilskuddsordningen og merpriser for produktene har i avgjørende grad bidratt til denne utviklingen. ECON pekte imidlertid også på at markedet ikke hadde utviklet seg i samme takt. 

Jordbruksgruppen – utvalget under den interdepartementale arbeidsgruppen som er omtalt i Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter – vurderte i 2006 sammenslåing av omleggingstilskuddet og arealtilskuddet. Begrunnelsen for at det ikke ble gjort var først og fremst behovet for et eget tilskudd som skulle kompensere for avlingsnedgang og manglende merpris i omleggingsperioden. Dessuten ble det lagt vekt på at det skulle tilrettelegges for dyrking av vekster som var spesielt godt egnet til å forberede en kommende økologisk drift, uavhengig av tilskuddsnivået for de ulike vekstene. 

I 2012 ble en ny evaluering gjennomført, denne gangen i regi av Vista Analyse. I rapportens konklusjon het det: Økning av omleggingstilskuddet er neppe et effektivt virkemiddel for å få flere til å produsere økologisk. Dette til tross for at om lag 35 % av respondentene i en spørreundersøkelse blant bønder hadde svart at kostnader knyttet til omlegging var større per arealenhet enn omleggingstilskuddet. 

Innretningen av omleggingstilskuddet og øvrige tilskudd til økologisk drift har i tillegg til årlige vurderinger ved jordbruksoppgjøret vært evaluert flere ganger av eksterne parter. Her vises forsider til rapporter fra 2000, 2006 og 2012. 

Omleggingstilskuddet har altså vært gjenstand for flere endringer etter ulike evalueringer med til dels sprikende konklusjoner, og som en følge av endrede politiske mål, satsingsområder og markedsforhold. Omleggingstilskuddet ble, som nevnt, til slutt slått sammen med tilskudd til omlagt areal. Satsene per arealenhet er per 2020 like for arealer under omlegging og omlagt areal, men differensiert etter kulturvekst.

Omleggingstilskuddet, som ble innført i 1990, var opprinnelig et engangstilskudd som kompensasjon for økte kostnader og avlingsnedgang de første årene etter påbegynt omlegging. Arealtilskudd ble innført i 1991 som et årlig tilskudd til arealer som var lagt om til økologisk drift. De første årene var arealtilskuddet likt for alt omlagt areal, uavhengig av kulturvekst. Dette ble endret i 1998 da satsene ble differensiert mellom ulike vekstgrupper. Satsene har senere blitt endret og justert flere ganger i tråd med politiske prioriteringer og føringer, avhengig av hvilke produksjoner og vekster som skulle stimuleres. 

Da etterspørselen etter økologiske grønnsaker viste en markert økning ble arealtilskuddet til grønnsaksdyrking hevet for å stimulere til en best mulig markedsbalanse basert på norsk produksjon. Senere ble det vedtatt å øke arealtilskuddet til korn i tilknytning til en kampanje for økt økologisk korndyrking til mat og fôr. Men tilskuddene har også vært innrettet for å understøtte stabile og bærekraftige økologiske driftsopplegg. Et eksempel på dette er tilskudd til arealer med grønngjødslingsvekster som ikke høstes, men som produserer plantemasse til gjødsling og jordforbedring.

I 2002 ble tilskuddssystemet endret på en gjennomgripende måte. Arealtilskuddet til grovfôrproduksjon falt helt bort. I stedet ble det innført en ordning med tilskudd per produksjonsdyr. Et hovedmotiv var å motvirke en tendens til at produsenter la om arealer med tilskudd til økologisk grovfôrproduksjon uten en tilsvarende omlegging av den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen. En annen grunn var at fjørfe og gris også skulle ha en plass i økologiske driftsopplegg. Disse produksjonene var i langt mindre grad grovfôrbaserte. Å knytte tilskudd direkte til dyreslag og dyretall var et insentiv til en mer omfattende omlegging av husdyrholdet og flere typer husdyrproduksjoner. Senere ble grovfôrtilskuddet gjeninnført, men med lavere satser enn i tiden før ordningen med egne husdyrtilskudd. I likhet med arealtilskuddet gis det per 2020 samme tilskudd per dyr under omlegging til økologisk produksjon som til omlagte produksjonsdyr.

Å få til en balansert utvikling av produksjon og marked har hele tiden vært en betydelig utfordring. Avsetningen av midler over jordbruksavtalen som startet i 1990 var rettet mot primærproduksjonen i form av omleggings- og arealtilskudd. Men allerede i 1991 ble det også øremerket midler for tilskudd til salgsfremmende tiltak, opplysningsvirksomhet og til produktutvikling. Fra 1998 ble «Tilskudd til økologisk jordbruk, markedsstrategi» en egen underpost i jordbruksavtalen.

I Stortingsproposisjon nr. 67 (1998-1999) om jordbruksoppgjøret heter det: Det er et hovedproblem at samspillet mellom de ulike aktørene i matvarekjeden innen økologisk produksjon og omsetning er for dårlig. Dette gir seg utslag i at det settes inn betydelige ekstra bevilgninger til økologisk produksjon uten at innsatsen står i rimelig forhold til den innsats som produsenter, foredlingsledd og omsetningsledd setter inn for å få varene fram til forbruker som økologisk merkede produkter med en merpris i markedet. Det legges til grunn at alle parter, de økologiske produsentene, meieriene, slakteriene, grønnsaks- og fruktgrossistene og matvarekjedene samarbeider om å få denne saken løst. Det avsettes derfor 5 mill. kroner til en felles markedsstrategi for økologiske produkter. Samarbeidet bør også omfatte en felles plan for profilering og informasjon overfor forbrukerne. Avtalepartene, myndighetene og omsetningsleddene bør ta del i arbeidet. Det bør på et tidlig stadium settes opp mål for de resultater programmet tar sikte på å nå. Tiltaket delfinansieres ved at prosjektmidler fra Omsetningsrådet avsettestil tiltaket.

Sitatet beskriver den daværende situasjonen svært presist. Som et oppfølgende tiltak nedsatte Landbruksdepartementet en arbeidsgruppe for å utvikle en markedsstrategi for økologiske produkter. Gruppen bestod av representanter fra Gartnerhallen AL, Norges Frukt- og Grønnsaksgrossisters forbund, Norges Kooperative Landsforbund, Helios AL, Norsk Kjøtt, Kjøttbransjens Landsforbund, Norske Meierier, Norske Felleskjøp, Statkorn, Norske Eggsentraler, Fjørfebransjens Landsforbund, Forbrukerrådet, og en felles representant fra Produsentlaget/Debio. Det bredt sammensatte utvalget, med deltakelse fra betydningsfulle markedsaktører og interesseorganisasjoner, laget en grundig analyse av markedssituasjonen og ga flere anbefalinger som i praksis ville innebære en markert endring av gjeldende strategier. Oppfølgingen av utvalgets arbeid er omtalt i Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter sammen med en omtale av Omsetningsrådets Forum for omsetting og markedsføring av økologiske produkter.

Virkemiddelbruken over jordbruksavtalene på 1990-tallet for å stimulere markedsutviklingen var altså svært målrettet. I 2000 vedtok Stortinget et mål om at 10 % av det samlede jordbruksarealet skulle legges om til økologisk drift i løpet av en tiårsperiode, forutsatt at det var grunnlag for dette i markedet. Men til tross for vedtatte mål og målrettet virkemiddelbruk forble markedssituasjonen så uforutsigbar at mange bønder med interesse for økologisk drift likevel valgte å fortsette med en «trygg» konvensjonell produksjon. Dette kom frem gjennom spørreundersøkelser.

Fra 1991 og fremover ble det avsatt stadig større summer over jordbruksavtalen til omsetnings- og utviklingstiltak. Fra 2009 har de årlige beløpene vært 30–45 mill. kroner. Prioriterte utviklingstiltak har blitt inndelt i ulike kategorier som grunnlag for søknader om støtte. I det følgende blir noen av de viktigste ordningene omtalt. 

Omtale av ordningen med tilskudd til utviklingstiltak innen økologisk landbruk, Bondebladet august 2012.

Utlysningstekst for utviklingstiltak innen økologisk landbruk, 2006.

Veiledningsprosjekter

Målet med veiledningsprosjekter skulle være å stimulere til økt omlegging gjennom veiledning, kunnskapsutvikling og informasjon rettet mot primærprodusenter. Bredden i prosjekttyper har vært stor, men hovedvekten har ligget på ulike rådgivningstilbud i regi av Landbrukets Forsøksringer (LFR), som i 2008 endret navn til Norsk Landbruksrådgiving (NLR). Gratis Førsteråd/NLR Økologisk Førsteråd omtales nærmere i Store nasjonale satsingsprogrammer om nasjonale satsningsprogrammer. LFR/NLR har også fått tilskudd til samarbeidsprosjekter med andre aktører, f.eks. med TINE rådgiving til et samordnet tilbud for melkeprodusenter. Forsøksringer i økologisk landbruk, omtalt i Et landsdekkende nettverk av forsøksringer og fagseksjoner, har fått prosjektstøtte til veiledning, utprøvinger, fagsamlinger og til produksjon av informasjonsmateriell. Også organisasjoner som Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, Norges Vel, Norges Birøkterlag, TINE BA og andre har fått støtte til prosjekter for å stimulere til en større omlegging til økologisk plante- og husdyrproduksjon. 

Statens landbruksforvaltning (SLF) hadde ansvaret for utlysing av prosjektmidler og for søknadsbehandlingen, og initierte også selv prosjekter på prioriterte områder med behov for særskilte tiltak for å nå politiske mål. Et eksempel er etablering av et eget prosjekt for veiledning da Bygdø Kongsgård skulle legges om til økologisk drift. Et annet eksempel er samarbeidsprosjektet Økobonden skal lykkes! med Debio, Norsk Landbruksrådgivning, KSL Matmerk, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og FMLA som deltakere. Sistnevnte prosjekt kom i stand etter at en rapport fra NILF/Bioforsk Økologisk hadde kartlagt grunner til at en relativt stor andel bønder hadde meldt seg ut, eller vurderte å melde seg ut, av Debios sertifiseringsordning og tilbakestille driften til konvensjonell produksjon. I slike samarbeidsprosjekter var alltid en av de deltakende organisasjonene prosjekteier og ansvarlig for ledelse, økonomi og rapportering. Debio var prosjekteier for Økobonden skal lykkes!

Fra 2010 ble den videre satsingen mot primærproduksjoner i stor grad kanalisert gjennom en ordning kalt Nasjonale foregangsfylker for utvikling av økologisk produksjon, som ble lansert i Landbruks- og matdepartementets nye handlingsplan i 2009, se kapittel 6.5. Enkelte fylkesmannsembeter fikk tildelt egne prosjekter knyttet til produksjonsspesifikke satsingsområder som økologisk grønnsakproduksjon og økologisk melkeproduksjon, mens andre embeter samarbeidet om prosjektoppgaver knyttet til f. eks. økt produksjon av økologisk frukt og bær. Ordningen med foregangsfylker omtales nærmere i Store nasjonale satsingsprogrammer. Den opphørte etter mer enn to 4-årige prosjektperioder. 

Norsk Landbruksrådgiving fikk en sentral rolle i oppfølgingen av foregangsfylkeprosjekter knyttet til primærproduksjon, mens DebioInfo/Matvalget fikk i oppgave å følge opp og videreføre resultater fra prosjektet for økt bruk av økologisk mat i storhusholdninger (ØQ).

I Økologiprogram 2019 – 2030 (Landbruksdirektoratet) heter det: Nasjonal strategi for økologisk jordbruk vektlegger arbeid som skal bidra til å øke produktiviteten og sikre effektive verdikjeder i ulike økologiske produksjoner. Dette innebærer å løse opp i konkrete flaskehalser i ulike verdikjeder gjennom bl.a. rådgiving av enkeltvirksomheter, kunnskaps- og kompetansespredning, mobilisering og FoU-tiltak. NLR har med støtte fra utviklingstiltak innen økologisk landbruk i 2019 startet arbeid med å videreutvikle og styrke sin kompetanse gjennom utvikling og koordinering av faglige nettverk. Dette gjør de innen fagområdene frukt og bær, grønnsaker, potet, veksthus, korn, melk, kjøtt og jord. NORSØK skal også bidra inn i dette arbeidet. 

Markedsstrategier 

Markedsstrategier var en egen underpost i jordbruksavtalen fra 1998. Budsjettmidlene ble administrert av Omsetningsrådet inntil SLF overtok i 2000. I korthet gikk ordningen ut på å understøtte tiltak som bidro til å forbedre kjennskap og kunnskap, tilgjengelighet, kvalitet og pris på økologiske produkter. Prioritering av prosjekter og tildeling av prosjektstøtte ble gjort i tråd med føringer og handlingsplaner forankret i politiske mål og i jordbruksavtalesystemet.

Et stort mangfold av prosjekter har fått tilskudd til profilering av økologiske produkter knyttet til markedsstrategiene. Blant disse var musikkfestivaler som Øyafestivalen og Molde Internasjonale jazzfestival, idrettsarrangementer som The Arctic Challenge og Norway Cup, og presentasjoner med smaksprøver av økologisk mat i butikker i regi av Oikos/Økologisk Norge. Forsvaret, Norges Vel, Stiftelsen Miljømerking, Miljøfyrtårn, KSL Matmerk, NILF, Felleskjøpet, Gilde NNS og andre fikk støtte til profilering og bruk av økologisk mat. Støtte ble også gitt til markedsundersøkelser (Eco Commerce) for å skaffe tilveie et bedre kunnskapsgrunnlag for å kunne støtte relevante tiltak med sikte på å øke utbudet av økologisk mat i kafeer og kantiner, og til satsinger i regi av fylkesmannsembetene knyttet til handlingsplaner for økologisk produksjon og forbruk som de ble pålagt å utarbeide.

I Mål, handlingsplaner og styringsdokumenter er det omtalt at Matforsk (nå Nofima) skulle bli et kompetansesenter for utvikling av foredlede økologiske produkter. Fra 2001 ble derfor en vesentlig del av de årlige utviklingsmidlene avsatt til et produktutviklingsprogram i regi av Matforsk. Brød, syltetøy, pålegg, is og flere andre produkter ble produsert i økologiske varianter som følge av bistand fra dette programmet. Alternativer til konvensjonelle farge- og konserveringsmidler ble utviklet, tilpasset aktuelle krav i regelverket for foredling av økologiske produkter. I tillegg til produkt- og prosessutvikling i egen regi har Matforsk/Nofima etablert en ordning med besøk hos bedrifter for rådgiving og oppfølging av produktutviklingsprosjekter. De har også utviklet fagkurs for ulike foredlingsvirksomheter i egne lokaler på Ås. Nofimas Økologifagdag var i en lang periode en årlig begivenhet og møteplass for faglig oppdatering, utveksling av nyheter og inspirasjon. 

Nasjonale pilotprosjekter

Denne ordningen ble etablert i 2002, forankret i jordbruksavtalesystemet. Landbruksdepartementet etablerte Styringsgruppen for nasjonale pilotprosjekter, som siden fikk et utvidet mandat under navnet Styringsgruppen for økologisk landbruk, se kapittel 6.5. Formålet med nasjonale pilotprosjekter var å utnytte de enkelte regioners fortrinn til raskt å kunne videreutvikle spesielle produksjoner til et større omfang, avdekke flaskehalser, finne rasjonelle løsninger og utvikle helkjedesystemer som kunne sikre at flere økologiske produkter nådde helt frem til forbrukerne som merket vare. Prosjektene var bredt anlagt med flere samarbeidspartnere. Økologisk mat i Oslo kommunes virksomheter (Oslo Kommune), Økologisk mat i sykehus (NORSØK), Omsetning av økologisk mat i storhusholdninger (Stiftelsen Ullandhaug gård) og Økologisk honningproduksjon (Norges Birøkterlag) er eksempler på slike prosjekter. 

På oppdrag fra Styringsgruppen for nasjonale pilotprosjekter evaluerte Vestlandsforskning ordningen i 2002. De gjennomførte også en følgeevaluering i 2005. Formålet var å skaffe til veie et bedre grunnlag til å vurdere og behandle søknader, og til å prioritere nye nasjonale pilotprosjekter.   

Helkjedeavtaler

Denne ordningen ble etablert i 2004, også etter føringer fra partene i jordbruksavtalen. Den gikk ut på at det kunne gis støtte til aktører i varekjeden fra jord til bord som inngikk forpliktende avtaler seg imellom om produksjon og omsetning av bestemte kvanta økologiske produkter. Avtalen kunne omfatte én enkelt produktkategori (korn, egg, etc.) eller flere produkter. Varekjeden kunne være kort og bare omfatte primærprodusent og ett omsetningsledd, eller den kunne inkludere primærprodusent, foredler, pakkeri, distribusjons- og salgsledd. Det var krav om en egenandel på minimum 35 % av kostnadene.

Ordningen fikk relativt stor oppslutning de første årene. Avtaler som involverte større markedsaktører som Bama Gruppen AS, Gartnerhallen AL, Rørosmeieriet AS, Kolonihagen AS, Nortura BA, COOP Norge AS, NorgesGruppen og TINE BA var sterkt medvirkende til den økte omsetningen av økologiske produkter som kom fra midten av 2000-tallet.

Regionale handlingsplaner

I jordbruksoppgjøret 2001 ble det bestemt at alle fylkesmannsembetene skulle ha regionale handlingsplaner for økologisk landbruk. Formålet skulle være å styrke fylkesmannsembetenes rolle som pådrivere og nav for utvikling av økologisk produksjon og forbruk regionalt. De fleste laget sin egen handlingsplan. Men der produksjons- og markedsforutsetninger i store trekk var like, gikk to embeter sammen om én felles handlingsplan. Det var tilfelle for Aust- og Vest-Agder, Hedmark og Oppland, og for Oslo/Akershus og Østfold.

De første årene ble ordningen administrert av SLF. Fylkesmannsembetene søkte SLF om utviklingsmidler til gjennomføring av konkrete tiltak knyttet til handlingsplanene. SLF arrangerte årlige samlinger for alle fylkesmannsembeter for å dele erfaringer og innrette tiltak mot felles nasjonale mål for produksjon og forbruk av økologisk mat. Fra og med 2006 var det Landbruks- og matdepartementet som tildelte midler til oppfølging av tiltak i de regionale handlingsplanene.

Den regionale forankringen gjorde det lettere å nå frem til bønder og andre regionale og lokale aktører som fant det enklere å forholde seg til et fylkesnivå enn til overordnede nasjonale mål og instanser.

I tillegg til at alle fylkesmannsembeter hadde handlingsplaner og fikk øremerkede midler til oppfølgingstiltak, fikk flere embeter også tildelt andre utviklingsprosjekter og -midler. Et eksempel var prosjektet Økokorn til fremme av økologisk korndyrking i regi av Fylkesmannen i Oslo og Akershus på begynnelsen av 2000-tallet. 

Flere fylkesmannsembeter har per 2020 fortsatt egne handlingsplaner til fremme av økologisk produksjon og forbruk. Men de årlige tildelingene, som fra 2013 ble lagt inn i budsjettposten bygdeutviklingsmidler til fremme av regional næringsutvikling knyttet til landbruket, ble i 2019 overført fra fylkesmannsembetene til fylkeskommunene som en del av den regionale forvaltningsreformen. Men tiltak til fremme av delaspekter knyttet til økologiske produksjonsformer inngår fortsatt i enkelte embeters regionale miljøprogrammer (per 2020).

Regional handlingsplan i regi av Fylkesmannen i Nordland, 2012.

Premieringsordning for kjøtt 

Denne ordningen ble etablert i 2002 i en periode da en stor andel av det som ble produsert som sertifiserte, økologiske husdyrslakt ikke nådde frem til forbruker som merket økologisk vare. Ordningen bestod i utbetaling av en salgspremie til aktører i foredlingsleddet knyttet til den mengden økologisk kjøtt som ble distribuert til butikkutsalg som økologisk produkt. Premien ble utbetalt i ettertid, basert på oppgaver over faktisk salg av økologiske varer. Ordningen omfattet kjøttvarer fra storfe, småfe, svin og fjørfe. Den ble opphevet etter noen år som følge av en bedret markedsutvikling, men også fordi nye virkemidler ble innført, rettet mot økologisk husdyrhold.

Fra ABC Nyheter, april 2008.