Foregangsbønder i en brytningstid

Hovedbilde: Indre Akershus Blad, november 1965 med underteksten: -Det biologisk dynamiske jordbruk må på ingen måte oppfattes som et konkurransefenomen overfor det vanlige jordbruk som drives i dag, sier formannen i Biologisk-dynamisk Forening, Karl Døbelin. -Vi driver ingen propaganda for denne metoden, men vi har et alternativ for den enkelte jordbruker som føler med seg selv at han har behov for en annen driftsform.

På 1950 og -60-tallet var det et fåtall som hadde hørt om alternative driftsformer i landbruket her i landet. Bønder som hadde lagt om driften ble ofte oppfattet som bakstrevere som ikke ville ta del i «fremskrittet» og som ikke ville slutte opp om tidens strømninger og nyvinninger. Det skulle rak rygg til for å holde fast ved og handle ut fra en overbevisning om nødvendigheten av en annen praksis i en tid da bondestanden og samfunnet i det store og hele hadde helt andre idealer og utviklingsmål. At enkelte foregangspersoner kom fra utlandet med en annen kulturbakgrunn, gjorde ikke utfordringen mindre. I dag får bønder som driver økologisk landbruk ofte status som innovative foregangspersoner, i sterk kontrast til situasjonen slik den var den gangen.

I Flere gårder kommer til og Biologisk-dynamisk forening stiftes i 1950 ble forløpet til etableringen av Biologisk-dynamisk Forening (BDF) i 1950 omtalt sammen med de foregangspersoner som var involvert, og som alle var bønder. Foruten Karl Døbelin på Nordre Sletner, besto det første styret av Johan Nicolaysen fra Rønnerud gård på Jevnaker og Herbert Prausnitz Hagen gård i Veme ved Hønefoss. I tillegg til å berette mer fra Nordre Sletner gård i tiden etter 1950, skal det i dette kapittelet fortelles fra andre gårder som fikk stor betydning for arbeidet i BDF, og for utviklingen av det biodynamiske og økologiske landbruket i Norge. Idealistiske og fargerike personer engasjerte seg i styrearbeidet og tok ansvar for drift og utvikling av Biologisk-dynamisk Forening tidlig på 1970-tallet; Ingemar Johansson på Nordre Sletner gård, Einar Grepperud på Frilund gård, Kaare Godager på Olsby gård, Johan Nicolaysen på Rønnerud gård, og Trygve Sund på Alm Østre gård. Familie, medarbeidere og praktikanter gjorde det mulig for dem å bli fristilt fra den daglige gårdsdriften hjemme slik at de kunne engasjere seg i foreningsarbeidet på vegne av fellesskapet. Og dette var lenge før det ble kompensert for tapte arbeidsfortjenester.  

Karl Døbelin og hans betydning for introduksjon og etablering av biodynamisk drift i Norge på begynnelsen av 1930-tallet er omtalt i Utformingsfasen – fra rundt 1930 til rundt 1960. Hans arbeid settes inn i et enda større perspektiv i lys av tanker og refleksjoner han hadde etter nærmere 35 år med biodynamisk drift.

Her følger noen utklipp fra et intervju i Indre Akershus Blad i 1965:

… Vi har arbeidet i det stille og først og fremst samlet oss om den oppgave å utvikle det biologisk-dynamiske jordbruk videre – for her er det ennå mye å gjøre – mens vi ellers har sett det slik at innstillingen overfor disse tingene måtte få gro frem hos den enkelte.

… Vi har et alternativ, og hele vår virksomhet går da også ut på å vise at det er et holdbart alternativ. Men det ligger langt fra vår tankegang å overtale – enn si true – noen til å oppgi sine vanlige jordbruksmetoder og gå over til den biologisk-dynamiske metode.

             … For at jorden ikke skal kreve et stadig voksende tilskudd av kunstgjødsel og stadig flere midler til ugress- og sykdomsbekjempelse, må biologiske metoder tas i bruk; dvs. at man må søke tilbake til det naturlige, det opprinnelige, ut fra det syn at naturen i seg selv er en så komplisert funksjon at mennesket aldri vil fatte den i sine ytterste konsekvenser. 

Som det fremgår av dette intervjuet hadde Karl Døbelin en svært ydmyk holdning til jord, planter, dyr og mennesker, og var på ingen måte «misjonerende». Han arbeidet i det stille med en sterk tro på at forståelse for og anerkjennelse av nye ideer og praksis måtte få vokse frem over tid i det enkelte mennesket. Målet var ikke en størst mulig oppslutning på kort sikt, men å synliggjøre og vise respekt for det store samspillet i naturen, og for menneskets forvalteransvar.

Introduksjonen av biodynamisk landbruk i Norge, og det grunnlaget som ble lagt på Sletner, ble videreført av neste generasjon gjennom et allsidig driftsopplegg. Ursula og Ingemar Johansson la i tillegg til rette for pedagogisk virksomhet. Som omtalt i kapittel 5.12 ble det etablert en praktikantordning med studier i antroposofi, og med kunstneriske og kulturelle aktiviteter, i tillegg til opplæring i jord- og plantekultur og husdyrhold. Ursula Johansson var særlig opptatt av næringsmiddelkvalitet og skånsom foredling av råvarer. Hun skrev artikler i Herba og publiserte oppskriftssamlinger basert på erfaringer fra produksjon og matlaging på Nordre Sletner. Ingemar Johansson var som sin svigerfar, Karl Døbelin, engasjert i arbeidet i BDF og initiativtaker til etablering av studiegrupper som «Jordbrukerkretsen» og «Fordypningsseminarer». Der ble det arbeidet med temaer knyttet til antroposofi og intensjoner om å utvikle et natur- og miljøforsvarlig jordbruk i et helhetlig samfunnsperspektiv.  

Fra Smaalenenes Avis, juni 1986.

Utdraget fra artikkelen i Smaalenenes Avis gir et godt bilde av han entusiasme og pågangsmot, og av hans overbevisning om at driftsformen på Nordre Sletner gård var fremtidsrettet. 

Kari og Einar Grepperud ble interessert i den biodynamiske driftsmåten tidlig på 1950-tallet. Som det fremgår i Biologisk-dynamisk Forening stiftes i 1950 ble Grepperud snart styremedlem i BDF og skulle komme til å spille en sentral rolle i det forestående nybrotts- og utviklingsarbeidet til fremme av biodynamisk landbruk med sine solide faglige kunnskaper og sitt vidsyn. Hans skriveferdigheter gjorde at han også ble den første redaktøren for tidsskriftet Herba. Grepperud ble en foregangsperson for andre initiativer som det berettes om i andre kapitler. Ikke minst bidro han på en avgjørende måte til at BDF fikk et avklaret forhold til det øvrige økologiske landbruket som vokste frem på slutten av 1970-tallet. Grepperud så tidlig betydningen av samarbeid og av å forene krefter på områder som ville tjene hele det økologiske landbruket. Dagens organisasjonsstruktur bærer fortsatt preg av hans fremsynthet.

Bakgrunnen for omlegging av Frilund gård til biodynamisk drift er beskrevet i Grepperuds etterlatte notater. Der omtaler han inntrykk fra besøk på biodynamiske gårder i Danmark i 1951, og betydningen av møtet med Karl Døbelin: Men det var allikevel Karl Døbelin og Nordre Sletner ved Mysen som kom til å gjøre det dypeste inntrykk. Fra første øyeblikk forstod jeg at Døbelin var et helt usedvanlig menneske. Ut fra ham strålte et lys av begeistring for «saken».  Men også selve stedet Sletner gjorde et sterkt inntrykk. Ikke selve gårdsdriften, for den var svak på den tid, men hele atmosfæren. Her levet det noe jeg aldri før hadde opplevet, og som jeg gjerne ville lære nærmere å kjenne. Det var også møtet med Døbelin som mer enn noe annet gjorde at jeg litt senere la Frilund om til biologisk-dynamisk drift - så godt jeg kunne.

Kari og Einar Grepperud, 1982. Foto: Privat

I likhet med Nordre Sletner gård ble Frilund gård et studiested for praktikanter som både ville lære om jordbruk, ta del i kulturelle aktiviteter, og leve i et sosialt fellesskap. I Produktutvikling og vareutvalg fortelles det mer om virksomheten med foredling knyttet til gårdens råvarer som ble utviklet i navnet av Bjørkelangen Helios A/L, etablert i 1971.

I 1984 overtok Ingunn Grepperud driftsansvaret og videreførte den biodynamiske driften med allsidig grønnsakdyrking og melkeproduksjon. Frilund gård fortsatte å ta imot praktikanter, og har siden fungert som et møtested med jordbruksfaglige og kulturelle arrangementer.

Kaare Godager på Olsby gård i Tangen var initiativrik og innovativ, og bidro også til å få i stand foredling og omsetning av biodynamiske produkter, se Helios - vareomsetning i nye former. Han var utdannet ingeniør og metallurg i Skottland, og drev i mange år Tangen Metallstøperi. Hans tekniske begavelse gjorde det mulig å konstruere maskiner til et eget safteri på Olsby gård som ble tatt i bruk i 1974 og videreutviklet frem til 1981. Den første produksjonen var saften «Bjørk og brisk». Senere ble det produsert safter av solbær, tyttebær, gulrot og rødbete, og puré av bærrestene. Det meste av produksjonen ble i en tidlig fase eksportert til Tyskland, Sveits og Østerrike. 

Sammen med Einar Grepperud arbeidet Godager også for å utvikle omsetningsmulighetene for biodynamiske varer innenlands. I Helios - vareomsetning i nye former fortelles det om selskapet som de to etablerte sammen, Godager og Grepperud, og som ledet til etableringen av Helios produkter med leveranser fra 1965. Før den tid hadde Hedvig Godager etablert et utsalgssted i Josefine gate i Oslo sammen med Betty Clausen og Borghild Thomassen. Dette var den første organiserte omsetningen av økologiske produkter i Norge som er kjent, utover rene gårdsutsalg i beskjedent omfang. 

Kaare Godager var også opptatt av å utvikle kunnskapsgrunnlaget for den biodynamiske driftsformen, og hadde feltforsøk i samarbeid med Nordisk Forskningsring i Järna i Sverige, se Samarbeid på tvers av landegrenser.

Johan Nicolaysen er omtalt i Biologisk-dynamisk Forening stiftes i 1950 som én av tre som utgjorde det første styret ved stiftelsen av i Biologisk-dynamisk Forening i 1950. Samme år overtok Nicolaysen Rønnerud gård, og startet umiddelbart omlegging til biodynamisk drift. Han giftet seg i 1951 med Rikke Nicolaysen. Rønnerud var etter datidens forhold en relativt stor gård med 350 dekar dyrket jord, en storfebesetning på 25 melkekyr og en betydelig skog. Som tidligere fortalt var Nicolaysen en dyktig foredragsholder og skribent som særlig formidlet kunnskaper om det idemessige grunnlaget for biodynamisk jordbruk. Rønnerud gård ble mye brukt til møter og kursvirksomhet i regi av BDF. Der fant det sted såkalte «ungdomsseminarer», og i et referat i tidsskriftet Herba fra 1971 fortelles det om 56 påmeldte, hvorav noen måtte avvises grunnet mangel på overnattingsplasser. Kursene på Rønnerud supplerte orienteringskursene om biodynamisk jordbruk som BDF holdt hvert år i Oslo. Interessen forteller noe om ungdommens leting etter alternative jordbruksformer og en annen livsstil. Som Nordre Sletner, Frilund og Olsby, ble også Rønnerud et «kultursenter» med betydning langt utover den biodynamiske jordbruksdriften. 

Egil Kristiansen hadde hovedansvaret for den praktiske driften av Rønnerud. Han var også elev av Karl Døbelin og kom til Nordre Sletner i 1935. Kristiansen bisto deretter med omlegging av en gård i Skjåk til biodynamisk drift. Deretter hadde han en egen gårdsforpaktning før han kom til Rønnerud og ble gårdsbestyrer, en oppgave han hadde i 32 år. Samarbeidet med Nicolaysen var nært og godt. De to utfylte hverandre på en måte som vitnet om gjensidig respekt.