Kristian Ormset 1976 økologisk landbruk forsøksring kompetansesenter biologisk-dynamisk forening norsk økologisk landbrukslag landbrukets utviklingsfond

Etablering av forsøksring og kompetansesenter for økologisk landbruk

Etter først å ha etablert rådgivningstjenesten Midtnorsk fagseksjon i biologisk jordbruk i 1980, tok kjernen i den samme kretsen av personer initiativet til å etablere et eget kompetansesenter for forskning og utvikling i 1986; Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK).

Skrevet av Emil Mohr, bearbeidet og kvalitetssikret av Morten Ingvaldsen. Redaksjonen avsluttet november 2020, siste publisering den 27.03.2023

Del denne siden

En visjonær nordmøring

Hovedbilde: Kristian Ormset, 1976. «Såmannen» for mye av det som skulle spire og gro av initiativer innen økologisk landbruk. Foto: Privat

Tidligere er foregangspersoner og gründere innen agronomi, foredling og omsetning gitt en verdig omtale. Når det kommer til initiering av forsknings- og utviklingsarbeid er det en annen pioner som står i en særstilling; Kristian Ormset. Bonden og biologilæreren fra Aure på Nordmøre engasjerte seg langt utover bonde- og læreryrket. Hans vilje og pågangsmot ga det økologiske landbruket i Norge et kraftig løft fra begynnelsen av 1980-tallet. Ormset var en døråpner. Takket være hans innsats fikk økologisk landbruk, i løpet av kort tid, en betydelig større anerkjennelse hos myndigheter og beslutningstakere.

Gjennom tillitsskapende arbeid og kløktig dialog med ulike myndighetsinstanser bidro Ormset til at initiativer og organisasjoner ble tilgodesett med offentlige midler, og ikke bare til de virksomheter han selv var direkte involvert i. Det var først og fremst hans fortjeneste at Biologisk-dynamisk Forening og Norsk Økologisk Landbrukslag med tidsskriftet Jordvett kom på statsbudsjettet. Tilliten han fikk førte til at han i en tidlig periode også ble rådgiver ved tildeling av midler som var øremerket til økologisk landbruk fra Landbrukets Utviklingsfond (LUF). Med et oppkomme av ideer til å finne nye veier og vinne innpass på, kjempet han utrettelig for at hele «den økologiske familien» skulle med.

I 1980 var Kristian Ormset leder i Aure Bonde- og småbrukarlag, og samtidig med i en regional studiegruppe om alternativt landbruk. Gruppen møttes et par ganger i året, og hadde også deltakere fra Trøndelag. Dette var bønder som hadde lagt om til økologisk drift, hadde gårder under omlegging, eller som vurderte å starte omlegging. I ett av disse møtene lanserte Ormset ideen om å starte en egen forsøksring for økologisk landbruk. Et slikt initiativ skulle kunne gi et faglig grunnlag gjennom kontrollerte forsøk og dokumenterte resultater. Kunnskap skulle kunne formidles til praktiserende bønder gjennom et eget rådgivningsapparat med utgangspunkt i regionale og lokale forutsetninger. En egen forsøksring skulle bli en motivasjonsfaktor for alle som interesserte seg for økologisk landbruk.

Som en handlingens mann planla Ormset flere Oslo-turer med sikte på å komme i dialog med ledende personer i Bondelaget, Småbrukarlaget, Landbrukets Forsøksringer og i Landbruksdepartementet. For å synliggjøre engasjementet hadde han med seg en liste som viste 60 navn på personer som enten drev økologisk eller vurderte omlegging. Ormset ble møtt med alt fra dyp skepsis til oppriktig interesse. Det mest avgjørende var møtet med Hans Haga og Håkon Edvard Rundhovde, henholdsvis generalsekretær og avdelingsleder i Bondelaget. Haga hadde en sterk posisjon i norsk landbruk og et bredt kontaktnett. Han involverte Ottar Jamt, direktør i Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd (NLVF). Møtet førte til at Haga oppfordret Ormset til «å reise hjem og organisere dere». Ormset ble senere invitert til å delta i en utredningsgruppe i regi av NLVF som resulterte i rapporten Alternativt jordbruk (1983). Rapportens tittel gjenspeiler en tid og en situasjon der fellesbetegnelsen økologisk ennå ikke var på plass. I rapporten ble det gitt anbefalinger om å etablere en egen forsøksring for alternativt jordbruk, og om å igangsette et eget forskningsprosjekt i samarbeid med Kvithamar forsøksstasjon i Trøndelag.

− Kunnskap skulle formidles til praktiserende bønder gjennom et eget rådgivningsapparat med utgangspunkt i regionale og lokale forutsetninger.

Forsterkning kommer til

Med disse to anbefalingene var det lagt et grunnlag for to personer som skulle komme til å prege utviklingen av økologisk landbruk i mange år fremover. Den ene var Kristian Ormset som fulgte oppfordringen fra Hans Haga om å «organisere dere» med sikte på å etablere en forsøksring. Anbefalingen om å igangsette et forskningssamarbeid med Kvithamar ble fulgt opp da cand. agric. Sissel Hansen ble leder for et prosjekt på Kvithamar om bruk av husdyrgjødsel i eng. Sissel Hansen hadde et brennende engasjement for økologisk landbruk, og var nylig hjemvendt fra et studieopphold i Sveits om dette temaet. Hun var så absolutt rette person til rett tid.

Den første fagseksjonen

Å etablere en egen forsøksring for økologisk landbruk var ingen enkel oppgave. Det forelå et kart med oversikt over den geografiske inndelingen av det landsdekkende nettverket av forsøksringer for landbruket generelt, og spørsmålet var hvordan en forsøksring for økologisk landbruk kunne innordnes i dette systemet. Løsningen ble å tilknytte seg en eksisterende forsøksring som en egen fagseksjon. I desember 1980 var det stiftelsesmøte i Surnadal for Midtnorsk fagseksjon i biologisk jordbruk (MFBJ). Ormset ble valgt til leder. Fagseksjonen var tilknyttet Nordmøre Forsøksring, og fikk arbeidslokaler og laboratorium i Vindøla på gården Mogjeret hos Elisabeth og Erik Moen. Som det blir fortalt om i Et landsdekkende nettverk av forsøksringer og fagseksjoner var MFBJ utgangspunkt for at det landet rundt kunne etableres et nettverk med forsøksringer i økologisk landbruk.

Sissel Hansen Grete Lene Serikstad 1983 1984 ringledere økologisk landbruk Hummelposten forsøksringer Midtnorsk fagseksjon i biologisk jordbruk MFBJ — Sissel Hansen og Grete Lene Serikstad var landets første ringledere i biologisk/økologisk jordbruk. Her et par klipp fra medlemsbladet til MFBJ, «Hummelposten», henholdsvis fra juni 1983 og mai 1984.

Foregangspersonene Sissel Hansen og Grete Lene Serikstad

MFBJ var ikke bare arnested for et nasjonalt nettverk av forsøksringer i økologisk landbruk, men tiltrakk seg også dyktige medarbeidere som har preget norsk forsknings- og utviklingsarbeid i ettertid. Tidligere omtalte Sissel Hansen ble landets første ringleder i økologisk landbruk i 1982. I 1984 ble cand. agric. Grete Lene Serikstad ansatt i en delt ringlederstilling.

Siden ble Sissel Hansen den første i Norge som tok doktorgrad innen økologisk landbruk, og har oppnådd professorkompetanse for sin forskningsinnsats. Grete Lene Serikstad har i alle år vært en høyt skattet ressursperson innen økologisk landbruk. Listen over hennes publikasjoner, artikler, foredrag og verv er lang. Som forsker og redaktøransvarlig for nettstedet AgroPub har hun gjort en uvurderlig innsats i informasjonssammenheng. Både Sissel Hansen og Grete Lene Serikstad har etter sin pionertid i MFBJ arbeidet utrettelig for å fremme utbredelsen av økologisk landbruk, og er fortsatt (per 2020) engasjert i forsknings- og utviklingsarbeid, og i informasjonsvirksomhet.

Grete Lene Serikstad Sissel Hansen Folkevett 1987 Biologisk jordbruk på frammarsj økologisk landbruk forsøksring (10.07.2021) — Fra "Folkevett", 1-1987.

Et kompetansesenter i emning

Oppstartperioden for MFBJ var sterkt preget av idealisme og dugnadsånd. Gründeren Kristian Ormset underskrev gjerne brev til myndighetsinstanser med Kr. O. – mannen med kroner null. Men i 1983 kom et stort gjennombrudd. Landbruksdepartementet godkjente formelt MFBJ som fagseksjon, som fra da av fikk dekket 65 % av lønns- og reisekostnadene over jordbruksavtalen på linje med forsøksringene i Sør-Norge.

Kristian-Ormset-Arvid-Wold-1984-Hummelposten-Midtnorsk-fagseksjon-i-biologisk-jordbruk-MFBJ-okologisk-landbruk-MM-08300

De tre sentrale personene i MFBJ – Kristian Ormset, Sissel Hansen og Grete Lene Serikstad – ble med sin faglige tyngde og tillitsskapende opptreden viktige inspirasjonsspredere, både blant bønder og i rådgivningsapparatet. Men de var også visjonære og ville ta et steg videre. Ambisjonen var å få etablert et eget institutt for økologisk landbruk.

Igjen ble Kristian Ormsets engasjement og forhandlingsevne av uvurderlig betydning. Statens sauealsgård i Tingvoll på Nordmøre skulle legges ned. Den praktfulle Tingvoll gård med middelalderkirke var et kjent landemerke med et godt jordsmonn. Gården hadde en forhistorie som både prestegård og landbruksskole. Det var derfor flere interesserte som meldte seg da saueavlsgården skulle avvikles og ny virksomhet skulle etableres. Felleskjøpet var en av flere interessenter. I pakt med tiden ville de satse på smoltoppdrett. Ormset inntok i utgangspunktet en forsiktig posisjon, som skulle vise seg å være en god strategi: Å bli en god nummer to på listen over interessenter som ville overta gården. Å fremstå som en konkurrent med, eller nedsnakke Felleskjøpets ønsker om satsning, anså han ikke å være klokt. Det viste seg snart at forutsetningene for smoltoppdrett på Tingvoll gård ikke var til stede, blant annet fordi tilgangen til vann var begrenset. Veien lå da åpen for de prosjektplanene som Ormset representerte.

Han hadde gode erfaringer med støtteerklæringer fra etableringen av MFBJ. Nå ville han sikre seg en støttende uttalelse fra helsekostkjeden Bios, der forretningsmannen Olav Thon var involvert. Og Bios ville gjerne støtte etableringen av et institutt for økologisk landbruk, både med en uttalelse og med penger. Beløpet som kom var imidlertid heller beskjedent, men støtteerklæringen var gull verdt da saken skulle presenteres for Landbruksdepartementet. At næringslivet ønsket et slikt initiativ velkommen gjorde inntrykk, og departementet kom på gli.

Nå måtte Tingvoll kommune overbevises om at et institutt for økologisk landbruk ville kunne få en stor positiv betydning, både for profilering av kommunen og for nye arbeidsplasser. Da Felleskjøpet trakk sine planer om smoltoppdrett, skrev lokalpressen at 15 mulige arbeidsplasser hadde gått tapt. Ormset måtte forsøke å vise styrke, og skisserte at et institutt for økologisk landbruk ville kunne skape 22 arbeidsplasser i løpet av noen år. Selvsagt var det kritiske røster som hevet seg mot slike optimistiske anslag. Men i ettertid har det vist seg at anslaget slo til med god margin. Ordfører og formannskap gikk inn for etableringen. Strategien til Ormset viste seg nok en gang å føre til målet.

I april 1986 ble Stiftelsen for biologisk/økologisk jordbruk etablert. Navnet ble senere endret til Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK). I oktober samme år ble driften av Tingvoll gård overtatt av stiftelsen. Den offisielle åpningen var i februar 1987. Landbruksminister Gunhild Øyangen hadde ønsket initiativet velkommen og skulle stå for den offisielle åpningen. Aviser, radio og TV ble invitert for å dekke begivenheten, men en ordinær snorklipping var i Ormsets øyne ikke tilstrekkelig. Økologisk landbruk ble den gang ofte ansett som «landbrukets sorte får». Hva kunne da passe bedre enn at landbruksministeren fikk overrakt en svart sau ved åpningen? Og hele landet fikk ta del i overrekkelsen gjennom Dagsrevyen.

Kristian-Ormset-Gunhild-oyangen-landbruksminister-Adresseavisen-1987-biologisk-jordbrukssenter-Tingvoll-NORSoK-Stiftelsen-for-biologisk-okologisk-landbruk-MM-08301 En fornøyd Kristian Ormset har gitt landbruksminister Gunhild Øyangen «landbrukets sorte får». Adresseavisen 06.02.1987.

Stiftelsen for biologisk/økologisk jordbruk var etablert, fikk status som nasjonalt kompetansesenter, gavepenger kom fra ulike hold, delfinansiering av driften ble bevilget over jordbruksavtalen, dyktige medarbeidere sluttet seg til, og forpaktere kom på plass. Nå fulgte en mangfoldig og spennende historie med utvikling og omskiftende forhold, både faglig og med hensyn til samarbeidspartnere. Et sterkt engasjement og entusiasme blant medarbeiderne i oppstartfasen var helt avgjørende for en vellykket etablering. De utførte også nødvendig vedlikeholdsarbeid på bygninger til drift, kontor og bolig mot «lønn» som skulle utbetales etterskuddsvis. Det skjedde nok bare delvis – ubetalte dugnader bar prosjektet gjennom en krevende oppstartsfase. Medlemmer i stiftelsen ga også økonomiske bidrag over flere år.

NORSØK var i utgangspunktet en frittstående stiftelse. I en periode var NORSØK organisasjonsmessig en del av Bioforsk og senere NIBIO. I dag (per 2020) er NORSØK igjen en selvstendig enhet som leverer tjenester innenfor forskning og utredning, kurs, undervisning, rådgivning og informasjon om økologisk landbruk. NORSØKs historie blir mer utførlig omtalt i Et landsdekkende nettverk av forsøksringer og fagseksjoner som omhandler perioden fra rundt 1990 til 2020.